Artikler skrevet av Rasmus Søreng-Christensen
Noe av det beste med denne hobbyen er når man for alvor begynner å få øynene opp for et destilleri, et distrikt eller en særegenhet. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg forbannet meg på at jeg skulle sette meg inn i akkurat Mortlach. Det finnes enklere whiskyer å få tak i her til lands. Denne Mortlach-tapningen fra Gordon & MacPhail er en av de mer tilgjengelige der ute, så den fortjener i aller høyeste grad en gjennomgang.
Dufftown er utvilsomt en av Skottlands viktigste whiskybyer, med destillerier som blant annet Glenfiddich, Balvenie og Mortlach. Et stort destilleri som ikke omtales like ofte heter det samme som byen, men som mange andre er heller ikke Dufftown et destilleri å fnyse av. Nesten 130 år med drift og en årlig produksjon på 5,8 millioner liter taler for seg. Men hva har dette egentlig med Singleton å gjøre?
Det nye året har akkurat startet. Selv om vi gleder oss til å se hva som kommer av whiskynyheter i 2013 er det naturlig å avslutte 2012 med et forsinket smell, eller med en rakett om du vil. Hva passer vel bedre enn en av fjorårets mest omtalte single malts, nemlig Ardbeg Galileo?
Ardmore produserer først og fremst whisky for produksjon av blends, men det dukker opp noen flasker med single malt herfra innimellom også. Destilleriet har gjort noen spennende produksjonsvalg med denne whiskyen, som bør gjøre mange whiskyentusiaster nysgjerrige. Peated highland malt fra speyside - er det bare jeg som synes denne Ardmore-whiskyen høres litt som en blanding av 3 forskjellige distrikter?
Vi har alle opplevd det. Man har funnet en ny hobby eller interesse, og bobler over av engasjement: Fortjener ikke alle man kjenner å få glede seg over den samme tingen? Fortjener jeg ikke litt respekt for å kunne mer om temaet enn menigmann? Hadde det ikke vært stas å ha flere mennesker å diskutere temaet med? Ofte ender man opp med å kjede en god del folk til døde med lange monologer om ting de egentlig ikke bryr seg om eller ikke forstår. Heldigvis gjelder ikke dette alltid. Noen ganger har man sjansen til å få med noen på leken. Da gjelder det å spille kortene sine riktig, så man kanskje kan få seg en lekekamerat til!
Noen whiskyer er skapt for å utfordre. Andre er skapt for å skli delikat ned halsen, og verken føre til smertehyl eller orgasmiske stønn. Mange whiskyer i denne kategorien er blends, og utviklet nettopp for balanse, lettdrikkelighet og runde kanter. Johnnie Walker har nesten 150 års erfaring innen blending av whisky, og produserer etter min ydmyke mening flere svært bra whiskyer i denne kategorien. Omtrent midt i Johnnie Walkers utvalg prismessig finner vi en whisky som skiller seg litt ut fra resten: Johnnie Walker Green Label.
I disse Halloweentider trenger man en whisky som både er tematisk riktig, og som kan styrke nervene litt, så man ikke får sjokk av å se små hekser, spøkelser, vampyrer og sjørøvere på åpen gate. Det eneste riktige monsteret å ta for seg da er selvsagt Nessie, og i følge flasken er blend-whiskyen Monster's Choice "Nessie's Favourite Dram". Som dere kanskje ser av bildet har hun tatt en liten slurk av flasken, så det gjelder å få gjort en test før hun drikker opp resten.
Noen ganger ligger det planlegging bak en nosing-runde. Andre ganger er det gøy å prøve noe litt tilfeldig. Inchgower er et destilleri jeg hadde hørt om, men som jeg ikke kan huske å ha smakt noe fra tidligere. På anbefaling fra de svært så hjelpsomme bartenderene på The Whisky Bar i Oslo falt valget altså på Inchgower 14yrs fra Diageos såkalte Flora & Fauna-serie. Hva passer vel bedre enn et glass bourbonfatlagret speyside-whisky en fredag etter jobb?
Whisky er i mange kretser kjent som en krass og brutal drikk - bare se hvor mange grimaser folk skjærer når de drikker det på film. Om disse menneskene er pyser eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Kanskje de drikker dårlig whisky? Det er imidlertid liten tvil om at noen whiskyer er sintere enn andre. Dalwhinnie 15yrs kan knapt sies å bli profilert som en sint whisky. Destilleriet kaller whiskyen "The Gentle Spirit", det står sågar med store bokstaver på flasken. Er dette en riktig betegnelse, eller prøver Dalwhinnie med sin 15 år gamle whisky å lure pyser til å prøve aggressive greier?
Ok, la meg være helt ærlig fra start. Jeg er ute på tynn is når jeg skal anmelde Rittenhouse Straight Rye Whisky. Jeg har aldri drukket rye før, og med noen få unntak har alt jeg har drukket av amerikansk whiskey bare hatt én positiv side: muligheten til å dekke over smaken av amerikansk øl. Hovednoter av plastikklim og gamle bananer (som jeg opplever at mange amerikanske whiskeyer har) er tross alt bedre enn øl som smaker en blanding av vann og maismel. Er Rittenhouse Straight Rye Whisky bedre?