Whiskyer for enhver anledning del 2 – Hvordan introdusere folk for whisky
Vi har alle opplevd det. Man har funnet en ny hobby eller interesse, og bobler over av engasjement: Fortjener ikke alle man kjenner å få glede seg over den samme tingen?
Denne artikkelen er først og fremst rettet mot whiskyentusiaster. Hvis du som leser ikke er en whiskykjenner, men ønsker å bli det, håper jeg du finner noen tips som kan hjelpe likevel.
En måte å dele inn forskjellige typer potensielle whiskyentusiaster på er som følger (det finnes sikkert flere kategorier, så vi får komme tilbake til temaet en annen gang):
1. Folk som innrømmer at de vet lite om det, men har lyst til å gi det en sjanse.
2. Folk som hevder at de ikke liker whisky, men har lite erfaring med det.
3. Folk som sier at de har smakt litt, men foretrekker andre drikkevarer.
4. Folk som liker én whisky såpass godt at de ikke gidder å prøve noen andre.
Jeg foretrekker å behandle de forskjellige kategoriene som følger:
1. Folk som innrømmer at de vet lite om det, men har lyst til å gi det en sjanse.
Dette er på mange måter den letteste gruppen å forholde seg til. Folk i denne gruppen begynner med en postiv innstilling og en grad av eventyrlyst, og man kan forvente et relativt åpent sinn. På den negative siden har de lite kunnskap å bygge på, og det kan være vanskelig å forutse hva de kan komme til å like.
Anbefalt fremgangsmåte:
Skjenk dem små prøvesmaker av noen distinkt forskjellige whiskyer, enten én om gangen eller alle på en gang hvis du har nok glass og/eller oppvaskmaskin. Fortell dem navnet på whiskyene ettehvert som dere prøver dem, og fyll på med litt basic informasjon om hovedtrekkene ved smaken. Litt generell veiledning er alltid bra i slike sammenhenger, siden det for de aller fleste tar tid og trening å lære seg å gjenkjenne lukter, smaker og særpreg. En viktig ting her er at man ikke overdriver: fokuser på de tydeligste elementene – resten kan de finne ut av senere hvis de er interessert. Fyll gjerne ut med litt informasjon eller anekdoter om destilleriet eller andre relaterte temaer. Informasjon som dette er med på å skille whiskyen fra generisk, masseprodusert vodka. Normalt sett er det også lettere å huske whiskyen hvis man har flere referanser enn bare smak og lukt.
En annen ting det er viktig å huske på er at det først og fremst er personen du veileder som skal få seg en ny opplevelse. Det er derfor viktig å, på en vennlig måte utfordre vedkommende til å peke ut favoritter og forsøke å si hvorfor de liker den ene eller den andre best. Ikke ta det personlig hvis det viser seg at personen viser seg å foretrekke helt andre whiskyer enn du gjør selv. Selv om man er i en slags mentorposisjon handler dette tross alt om peronlig smak. Dessuten blir det litt som med en pose Twist – vern om dine favoritter, hvis gjestene dine har en annen smak enn det du har får du beholde dem selv.
Forslag til 4 rimelige startwhiskyer for denne gruppen:
Røyk: Talisker 10yrs
Søt/rund: Dalwhinnie 15yrs
Kyst: Springbank 10yrs
Sherry: Highland Park 12yrs
2. Folk som hevder at de ikke liker whisky, men har lite erfaring med det
Ikke for å generalisere for mye, men folk i denne gruppen har ofte noen ting til felles: de har drukket dårlig whisky, på feil måte, i for ung alder. Det typiske eksempelet her er 16-åringen som forsyner seg i fars barskap før en fest. I mangel på Peach Canei smyger vedkommende med seg en dæsj med en tilfeldig blend, kjøpt på tax free på sydenferie (f.eks. Highland Eagle *grøss*), som har vært stående åpen siden vår unge festløve gikk i barnehagen. Denne blir så shotet med tilhørende grimaser, og ender opp i buskene etter kort tid. Neste ettermiddag er aversjonen mot alle former for whisky et faktum.
Den kanskje mest naturlige måten å angripe dette på er etter min mening feil: Man plukker en svak og snill whisky, for sakte men sikkert å tilvenne personen smaken for whisky. Problemet med denne fremgangsmåten er at dette med en gang minner dem om deres dårlige opplevelse fra langt tilbake i tid. Det jeg har hatt best erfaring med når jeg skal overbevise folk i denne gruppen er å hente frem den sinteste, krasseste, mest røykfylte whiskyen jeg har for hånden. Jeg tror det er to hovedgrunner til at dette har funket så bra som det ofte har gjort:
a) Smaken ligner lite på den de har hatt dårlige erfaringer med før.
b) I stedet for å smyge seg ned i kaldt badevann blir det som å hoppe rett uti. Brutalt først, men mer kortvarig lidelse.
Når personen har helt i seg et par glass (som forhåpentlivis faller i smak) kan være en idé å rydde bort flasken. Det er viktig at historien fra ungdomstiden ikke gjentar seg. Først når vedkommende har drukket den sinte whiskyen ved noen forskjellige anledninger kan det være aktuelt å introdusere andre whiskyer. Hvis man går litt varsomt frem vil assosiasjonene sakte men sikkert byttes ut, og selv om personen kanskje aldri vil drikke whiskyen den en gang ble dårlig på (vanligvis ikke noe stort tap), vil den sannsynligvis ikke ha en like negativ innstilling.
Forslag til startwhiskyer:
Laphroaig – 10yrs og Quarter Cask
Ardbeg – 10yrs
Lagavulin – 16yrs
Talisker – 10yrs
Etter min erfaring er det særlig Laphroaig og Ardbeg som funker bra for denne gruppen.
3. Folk som sier at de har smakt litt, men foretrekker andre drikkevarer.
Denne gruppen omfatter først og fremst de som godt kan ta seg et glass whisky i ny og ne, men som tror de foretrekker cognac, rom, gin, vin e.l. Det er ingen ting galt med å foretrekke noe annet, og jeg innrømmer gladelig at jeg har sansen for alle de nevnte drikkevarene til sin tid og stund (med mulig unntak av cognac). Det som er ulempen med nevnte innstilling er at folk som ofte kan ha en svært velutviklet smakssans går glipp av utrolig mye. Poenget behøver ikke være å få dem til å skifte favorittdrikk, men snarere å få dem til å utvide horisonten. Og, hvis du som leser dette er whiskyentusiast, er dette din jobb.
Jeg kan komme på to hovedmåter å tilnærme seg denne gruppen på:
a) Begynne med en whisky som ligner, eller har ligget på fat fra, favorittdrikkevaren deres. Dette kan f.eks. gjøres gjennom å by fans av pastis på en anistung whisky som den (etter min mening) fantastiske Glenlivet Nàdurra, skjenke en gin-entusiast et glass Bruichladdich, eller hvis du skal ha fatpreg; hva med å by en rødvinsentusiast på et glass Glenmorangie Artein? Dette kan ikke bare fungere som en god brobygger, det kan også skape genuin interesse hos en entusiast. Som noen kanskje har merket er f.eks. jeg svært interessert i øl som har ligget på whiskyfat (Dark Island Reserve, Harviestoun Ola Dubh 18) . Hvis vi skal gå den andre veien er jeg sikker på at det er mange maltwhiskyentusiaster som har fått interesse for bourbon og/eller sherry, gjennom gode erfaringer fra whisky som har ligget på fat fra nettopp disse drikkene.
b) Den andre, og kanskje litt mer upassende måten å tilnærme seg dem på er å spille på den delte sansen for snobberi som følger med denne typen hobbyer. Åååååh kom igjen da; selv den mest folkelige whiskyentusiast blir litt svett av tanken på å prøve/eie noen av de litt mer eksklusive whiskyene der ute. Argumentet ditt kan f.eks. være som følger: “Jaså? Du drakk en 20 år gammel rød Languedoc forleden? Keen på å prøve en like gammel whisky?”. Sjansen er stor for at en ekte livsnyter kan la seg overtale til å utvide reportoaret.
4. Folk som liker én whisky såpass godt at de ikke gidder å prøve noen andre.
Det er ikke noe galt med å ha favoritter. Det er heller ikke noe galt med å jevnlig kjøpe produkter man liker (med selvfølgelige unntak som f.eks. heroin). Imidlertid er det synd å gå glipp av alle de flotte whiskyene som finnes der ute hvis man faktisk er glad i whisky!
Siden man i dette tilfelle forholder seg til mennesker som tross alt drikker en del whisky skulle man kanskje trodd at dette var en relativt lett gruppe å overbevise. Etter min erfaring er den ikke det. På mange måter kan det sammenlignes med å ovetale en ihuga fotballsupporter til å like et lag som konkurrerer med deres utvalgte. Lojaliteten kan ofte stikke dypt, og hvis preferansene er noe man har snakket mye om og gjort et nummer ut av tidligere kan det lett føles som et nederlag å innrømme at andre merker også kan være bra.
I stedet for å utfordre følelsene til personen man skal overbevise tror jeg det lønner seg å fokusere på smak eller image. Grunnen til at man foretrekker en bestemt whisky behøver ikke være så innlysende som man faktisk skulle tro. Hvis noen er opptatt av f.eks. Jack Daniels kan det godt handle vel så mye om image som smak. Prøv f.eks. å spille på macho-aspektet, og skjenk dem et glass med det mest aggressive du finner, f.eks. Smokehead eller en hissig cask strength. Hvis noen er opptatt av smaken til Ardbeg er det ikke nødvendigvis det mest åpenbare ved smaken de kicker på (røyken), det kan like gjerne være sødmen eller saltet. Kanskje Springbank kunne vært en idé for sjøsmaken? Eller Macallan for karamellfylden?
Noen ganger kan det imidlertid være et poeng å prøve whiskyer som man føler ligger tett inntil personens favoritt også, f.eks. gjennom å introdusere en Laphroaig-fan for Lagavulin eller Talisker. Det er ikke sikkert vedkommende vil like det fullt så godt som sin gamle favoritt, men hvis det faller i smak har de plutselig oppdaget at finnes andre bra ting der ute, og kan være fristet til å prøve andre også.
Avslutning
Det finnes naturligvis flere innstillinger enn dette der ute, og det er heller ikke sikkert fremgangsmåtene mine fungerer. Hovedpoenget mitt med denne artikkelen er å gi andre whiskyentusiaster noen verktøy for å spre det glade budskap. Prøv dere frem, og vis “elevene” respekt underveis. Hvis du som leser ikke er en whiskykjenner, men har lyst til å bli bedre kjent med denne drikken håper jeg du har plukket opp noen tips likevel. Trenger du andre tips er det bare å spørre en entusiast, eller sende meg en mail på: rasmus@skotsktaake.com
– Rasmus
/10
- Rasmus Søreng-Christensen