Lagavulin 16 YO

Lagavulin var en periode ansett som røykentusiasters våteste drøm, blant annet siden de jevnt over produserte jevnere og bedre whisky enn hovedkonkurrentene Ardbeg og Laphroaig. De tok seg bedre betalt (med god grunn vil nok mange si), og dekket feinschmecker-segmentet på en overbevisende måte. Den siste tiden har dette endret seg, og med stadig større fokus på markedsføring og eksperimentering har nabodestilleriene rykket markant fra i maltwhiskymarkedet. Det kommer noen forskjellige uttrykk fra Lagavulin også, men markedsføringen har vært mye mer low-key.

Samtidig er det ikke en lettvekter vi har med å gjøre her. Lagavulins standardwhisky er 16 år gammel (sammenlignet med 10-åringene til Laphroaig og Ardbeg), og til tross for at uttrykket har forandret seg noe har denne whiskyen fortsatt en spesiell plass i hjertet til mange whiskyeksperter, entusiaster og livsnytere generelt. Hvorfor er akkurat Lagavulin 16 så populær?

Presentasjon:
Konservativt, men tiltalende flaskedesign. Lagavulin 16 er dessverre tilsatt en del karamell, den har et akseptabelt alkoholvolum på 43 %, og ok cling.

Lukt:
Her er det mye som skjer fra start! Under et sherrypreget topplag med preg av soyasaus, trøffelolje, brente mandler og Eventyrbrus og et litt mindre tydelige lag av amerikansk eik med kamfer og ananas skjuler det seg et ekte Islaymonster. Torvrøyk og brent koks, jod, tjære og lær. Etter man får satt de bærende elementene på plass viser balansen til denne whiskyen seg som helt strålende. Selv om man merker tydelig at dette er en røyktung whisky er det mye mer finesse her enn i standardwhiskyene til nabodestilleriene Ardbeg og Laphroaig.

Med vann kommer det frem mer brente mandler, kokos og røyk, samt mer trøffelolje og lær. Jeg finner også innslag av våt leire nå. Mørk fudge er det også her, i tillegg til varmt treverk, pasjonsfrukt, hamp og saltvann.

Smak:
Sherryen kommer først, som en frisk vind, før røyk og salt kommer rullende. Det er bourboneik i fleng her også, først og fremst i form av bivoks og kokos, men også litt rå vanilje. Bitter te, tørket sopp, hvit rips og tjære i bøtter og spann. Munnfølelsen er dessverre litt tynn, og med tanke på at smaken er såpass kompakt og velbalansert føler jeg at munnfølelsen burde vært mer oljete. Grapefrukt, solbær, mye salt, vanilje og jod. Medisinsmaken er intens, og kan minne en del om Cosylan hostesaft. Eikesmaken er der også hele tiden, uten å bli for intens, og den harmoniserer godt med krydrete preg av hvit pepper, sesamolje og litt koriander.

Med noen dråper vann blir whiskyen noe mer direkte, og det kommer mer smak av røyk og salt i starten, mens sødmen av kokos, honning og knekk kommer etterhvert. Det er også noe varm sjokolade her nå, melon og ganske mye persille. Saltet sitter igjen lenge, mens røyken og sødmen konkurrerer om forsetet. Ettersmaken er behagelig og varer lenge. Med vann har munnfølelsen også blitt litt mer oljete, men den er fortsatt en svakhet ved Lagavulin 16.

Konklusjon:
En nydelig balansert og god whisky, som med sine 16 år på ryggen har flere dimensjoner å spille på enn mange standardtapninger. Bredden av smaksinntrykk er stor, men det føles naturlig hele veien og integreringen av smaker og lukter er bra. Jeg skulle gjerne sett at whiskyen hadde en bedre munnfølelse, og det er også en whisky man må ta seg litt med for sette på plass. Altså: bruk litt tid, knekk koden, og sett deg tilbake og nyt.

88/100

– Rasmus

Lagavulins nettside