Harviestoun Ola Dubh 18
I disse miljøvernstider blir gjenbruk stadig mer populært. Vi har alle sett reklameplakatene fra Renholdsetaten. I alkoholens verden har dette imidlertid vært populært lenge. Det var riktignok ikke av miljøhensyn man valgte å gjenbruke fat til lagring av skotsk whisky, men det var uansett en god idé.
Nosinginfo
Skotsk lov krever at all skotsk whisky skal være lagret minst 3 år på eikefat, og man fant tidlig ut at det var billigere å bruke fat som allerede hadde inneholdt noe annet. Det var da først og fremst sherry man brukte, men det har i senere tid blitt vanligere med bourbon-fat. I tillegg til prisforldelene viste dette seg å ha svært god innflytelse på whiskyen. Men hva skjer når man har lagret først bourbon eller sherry, og siden whisky på et fat? En løsning er å bruke det til whisky igjen (såkalt refill-fat), noe som gjøres svært ofte. En annen løsning er å bruke resultatet til å videreforedle annen kvalitetsdrikke. For å finne ut om øl kan få den samme nytten av whisky som whisky har av bourbon, sherry og tidvis andre fat har jeg slått meg sammen med hobbyølspesialisten bak bloggen 1001 øl, som også er svak for whisky, for å teste resultatet av øl som har vært lagret på whiskyfat. For enkelhets skyld begynner vi med å teste et øl som har ligget på fat fra en whisky jeg allerede har i samlingen – Highland Park 18yrs. Vi ønsker å avdekke hvordan whiskyfatlagring spiller inn på øl, avdekke likheter (hvis det er noen) mellom ølet og whiskyen som har vært på fatet tidligere, lære mer om fatlagring generelt, og selvsagt vurdere kvaliteten på ølet. Det var naturlig å begynne med ølet mtp at det er mindre sjanse for å brenne bort smaksløkene der enn med whiskyen. Anmeldelse av Highland Park kommer senere.
Lukt:
Ølet begynner med en kraftig lukt av vørter, kakao og tørr sherry. Vi begynte allerede her å diskutere hvorvidt det ligger bourbon i bunnen, og dette var noe som skulle vise seg å gå igjen gjennom hele nosingrunden. Vi ble enige om at den er der (til en viss grad ihvertfall), men den føltes veldig, veldig flyktig. Smaksmessig fant jeg tydeligst preg av bourbon da jeg tok en slurk vann rett etter smaken fra en slurk øl hadde satt seg ordentlig.
Smak:
Smaken bringer med seg mye sherry og malt i utgangspunktet, men dette viste seg å være en relativt spaltet øl. Det kan beskrives som den følelsen man får når man har glemt teksten til en sang man har hatt på hjernen en god stund – akkurat idét du tror du husker hvordan den går renner den gjennom hendene din som sand. Den stramme overtonen fra whiskyfatet varierer mellom å komme fra røyk, salt og (rett og slett) sprit. Etterhvert som vi kom oss nedover i glassene våre ble vi enige om at det var saltet som først og fremst styrte smaken. Midt i smaken kom det også et preg av limeskall, noe er relativt vanskelig å plassere i forhold til hva baseølet føles som, og som heller ikke minner noe særlig om whiskyen. Kan det være kombinasjonen humle/sherry rett og slett?
Ølet i forhold til whiskyen:
Alt i alt ble ølet styrt av særpregene til Highland Park 18 i relativt stor grad – sødmen var forholsvis lik, etanolpreget var, om ikke langt fremme, så ihvertfall deltagende,og kanskje spesielt den karakteristisk saltsmaken til Highland Park var bærende. Ølet hadde også en ganske kremete fremtoning, noe det deler med whiskyen. Det er riktignok ganske vanlig at mørkere ølsorter også er kremete, så man kan nok forklare noe av denne tendensen med hvordan ølet er. Nå er ikke HP 18 en dårlig whisky, men litt av poenget med denne typen lagring skal og bør være å heve kvaliteten på ølet, ikke lage en ølvariant av Highland Park. I god whiskyfilosoferende ånd brukte vi endel tid på å diskutere om ølet var for svakt til å tåle whiskylagringen helt, eller om ølet hadde ligget for lenge på whiskyfat. Denne diskusjonen varte helt til vi innså at disse to alternativene betyr akkurat det samme, og at vi ikke behøvde å bli enige om å være uenige når det funket vel så bra å være uenige om å være enige.
Konklusjon:
For å komme tilbake til spørsmålene i introduksjonen:
1. Whiskyfatlagringen hadde definitivt en tydelig innvirkning på dette ølet. Vi plukket opp flere karakteristiske whiskysmaker og -lukter, noe som generelt sett fugerte bra.
2. Som jeg skrev tidliger var det flere likheter mellom whiskyen og ølet, og jeg hevder bestemt at denne typen lagring har verdi utover gimmicken.
3. Denne opplevelsen bekrefter, som jeg forsåvidt visste fra før, at fatlagring ikke er noen enkel kunst, og dette gjelder kanskje spesielt når det har vært noe annet på fatet tidligere. Se min anmeldelse av The Coopers Choice First Fill Sherry Mortlach for et annet eksempel.
4. Ølet var absolutt godt, men det hadde noen svakheter, særlig i balansen.
Ellers kan vi godt tilføye at ølet og whiskyen smakte riktig så godt sammen.
72/100
Ølet er smakt, og innlegget er skrevet, i samarbeid med Ove, som driver ølbloggen 1001 øl. For å få en mer ølvinklet versjon av denne anmeldelsen, kan du lese innlegget her.
– Rasmus