Ardbeg 10

Som mange sikkert har fått med seg gikk Ardbeg gjennom en tøff periode fra slutten av 70-tallet til slutten av 90-tallet. Omsetningen var dårlig, destilleriet forfalt, og grunnet manglende midler til videre drift lå destilleriet ubrukt i lange perioder. I denne perioden med begrenset etterspørsel etter røykfylt maltwhisky var det først og fremst destillerier som Laphroaig, Caol Ila og Lagvulin som trakk det lengste strået.

Ardbegs sjanse til å reise seg igjen dukket omsider opp i 1997, da høylandsdestilleriet Glenmorangie kjøpte destilleriet, restaurerte det, og gjenopptok driften. For å sikre god kvalitet fra start hyret man inn den kjente whiskyspesialisten Jim Murray til å bistå med å sette sammen uttrykket til to standard maltwhiskyer: Ardbeg Ten og Ardbeg 17yrs, som ble sluppet i år 2000. Siden den tid har den 17 år gamle tapningen for lengst forsvunnet fra hyllene, og den 10 år gamle har naturlig nok endret noe karakter (som alle whiskyer gjør over tid, uansett hvor hardt man prøver å holde på den orginale smaken). Endringer i drift, stab, apparater og råvarer er naturlig nok noe av forklaringen, men man skal ikke se bort fra at Murray hadde tilgang til noen fat med whisky som var betydelig eldre enn 10 år i starten, fat av en type som nå er brukt opp eller kan brukes i adskillig dyrere whisky. Fundamentet og visjonen er imidlertid det samme som det var den gangen: en helstøpt “craft whisky” med uvanlig høyt fenolnivå og jevn kvalitet fra flaske til flaske.

Presentasjon:
En stilren mørk flaske, med et svært lyst gyllent innhold og ok cling. En uvanlig tett tåke former seg i glasset etter kontakt med vann, lav temperatur (eller egentlig luft generelt). Akkurat slik de fleste av oss maltwhiskyentusiaster liker det.

Lukt:
Neat kommer det mye røyk og sot i starten, sammen med en del friskhet og sødme. Lær, ganske mye spearmint, litt jod, mild klor, tørt korn, mørk fudge og noe appelsin. Noen vil kanskje bli litt overveldet av den sotaktige lukten i starten, men gi Ardbeg Ten litt tid, og fokuser på det som ligger bak, og man vil bli belønnet (og også bedre forberedt på smaken). Det er også noe syrlig her, i retning av hvitvinseddik, og noen svake “grønne” noter som kan minne litt om gressløk. Med vann blir det først og fremst mer karamell og friskhet fra start. Svak fersken, sitronfromasj, mye tydeligere malt, samt mer sjø og jod. Den kraftige sotlukten fra starten har gått over i mer klassisk torvrøyk. Jeg får også et svakt blaff av råsprit nå, samt litt salmiakk og litt stikkelsbær.

Smak:
Litt salt og svak klor først, før røyken tar over for alvor. I likhet med lukten minner røyken mer om sot enn klassisk torvrøyk, selv om det er preg av det også. Det er en prominent karamellsødme gjennom hele smaken, en god del lær og litt kakaopulver. Syrligheten, som også er tydelig, går mer i retning av balsamico og sitron. Malten kommer frem mot slutten av smaken, men sliter litt med å slippe igjennom når whiskyen drikkes neat. Munnfølelsen er kremete, med et svakt tanninpreg. Jeg plukker også opp svak kamfer og en del hvit pepper. I motsetning til lukten finner jeg ingen markante vegetabilske preg. Saltsmaken blir tydeligere utover i smaken, og sitter igjen relativt lenge. Med vann går sotsmaken (i likhet med -lukten) mer over i typiske torvrøyk, og sødmen blir tydeligere. Jeg finner mer karamell, men også litt vanilje nå, samt litt svak kokos (kokosen kan minne en del om fyllet i en Bounty sjokolade). Ardbeg Ten blir også litt mer krydret nå, først og fremst i form av mer pepper og litt tørket merian. Det er også en ganske tydelig note av Earl Grey te, kanskje spesielt i finishen.

Konklusjon:
Dette har vært en av mine favorittwhiskyer i en årrekke, noe som ikke kommer til å slutte med det første. En glimrende balanse, svært god lukt og smak og en lekker presentasjon plasserer Ardbeg Ten høyt på listen av det vi har testet så langt for Skotsk Taake. Jeg hadde lyst til å gi denne whiskyen et (muligens to) poeng til, men jeg er nødt til å gi den en liten straff. Ardbeg Ten har som tidligere nevnt endret seg noe i løpet av de siste årene, og smaker rett og slett litt råere og yngre enn den gjorde for bare 3-4 år siden. Om dette kommer av at man ikke bruker eldre whiskyer i mixen, økt produksjon eller litt svakere fat enn før er ikke godt å si, men jeg håper virkelig at den stabiliserer seg på dette nivået, og at denne utviklingen ikke er en generell trend. Uansett er dette fortsatt en fordømt god whisky, og vel verdt prisen man betaler for den p.t. Ardbeg Ten er rett og slett et must i en hver whiskysamling, og et godt bevis på at man ikke nødvendigvis trenger å bla opp store summer penger for å få en knakende god whiskyopplevelse.

86/100

– Rasmus

Ardbegs nettside