Springbank 10 YO

Campbeltown er en liten by i bunnen av Mull of Kintyre, en halvøy på Skottlands vestkyst. Selv om byen bare har 5000 innbyggere og 3 destillerier har den like vel status som en av de 5 offisielle whiskyregionene i Skottland. Kanskje ikke så naturlig i dag, men for rundt 100 år siden lå det over 30 destillerier i byen, deriblant Springbank, og ser man på gamle bykart fra slutten av 1800-tallet kan det nesten se ut som det var flere destillerier enn boliger i Campbeltown på den tiden.

Springbank er et av destilleriene som nyter størst respekt i Skottland. Det er langt fra det største, men produktene deres holder jevnt over svært høy kvalitet, og det er ingen ting å utsette på særegenheten heller. Utover dette er Springbank noe så sjeldent som et skotsk destilleri som håndterer hele produksjonen selv – fra malting av bygg til tapping på flaske. Det er også et familieeid destilleri, noe som gjør det til et av stadig færre skotskeide destillerier, og et av stadig færre som ikke eies av et stort konsern.

Presentasjon:
Som vanlig gjør Springbank det meste riktig (etter min mening), med en “down to earth” innpakning, 46 % alkohol og ingen kjølefiltrering. Fargen er relativt lys med et fint bronseskjær, og selv om clinget bare er ok er det slett ikke verst til å være en såpass ung whisky.

Lukt:
En svakt brent lukt, med solide innslag av røde epler, toast, hamp, tørket tang, syltet ingefær og sort pepper. Lukten er mer robust enn den er delikat, så det merkes at dette er en forholdsvis ung whisky. Jeg aner tendenser til eddik og svak(!) fusel, men det balanseres heldigvis godt ut av friske sherryfat (som forøvrig utgjør ca 40 % av mixen, resten har ligget på bourbonfat). Marsipan, svak svovel, løvetann og litt kakaopulver.

Noen dråper vann trekker frem litt peppermynte, demper eplene, og gjør svovelen litt tydeligere. Whiskyen blir også hakket søtere på lukten. Den blir mer tilgjengelig, og tendensene til eddik og fusel har nesten forsvunnet.

Smak:
Smaken begynner med en viss bitterhet, før sødmen sakte men sikkert jobber seg frem. De røde eplene tar føringen også i smaken, men får konkurranse fra en solid eikebitterhet, ruccola, kamferdrops og en dæsj taninrik rødvin. Røyken svever som et mykt teppe i bakgrunnen, og karakteristisk for vestkysten av Skottland er det også liberale mengder salt her. Peppermix, mørk sjokolade, spinat, plommesyltetøy, ingefær og en herlig maltsmak helt bakerst, før det hele runder av i en lang og mild ettersmak med malt, demerarasukker og sherryeik.

Utviklingen med vann er interessant nok motsatt av hvordan whiskyen er bar. Sødmen kommer først (igjen mye epler, men nå også en del brunt sukker og kokte mandler), og bitterheten, som har blitt mindre smaksrik, men samtidig bitrere, følger opp. Eiken leverer litt mer typisk olorososmak, men har også hentet med seg litt umoden banan og enda mer ruccola enn det var da whiskyen var bar. Saltsmaken er nesten ikke til stede i starten, men kommer smygende inn gjennom utviklingen, før den setter seg markant i finishen sammen med røyken.

Konklusjon:
En smaksrik whisky med et hissig temperament, som kanskje ikke er noe for alle, men som utvilsomt er noe for meg! Vann forandrer smaksopplevelsen ganske mye, og det er opp til den enkelte å finne ut om de foretrekker med eller uten. Pussig nok endrer smaken seg også en god del hvis man rister på flasken eller slenger mye rundt på whiskyen i glasset. Etter min smak bør både flasken og glasset holdes i ro, da jeg synes bitterheten blir litt i overkant hvis man rører for mye rundt på whiskyen. Hvis Springbank 10 blir litt «too much» for noen kan de alltids prøve seg på en litt eldre Springbank. Man får da mye av den samme opplevelsen, men i en litt mer delikat form. Når det er sagt bør alle prøve Springbank 10. Minst to ganger.

83/100

– Rasmus

Springbanks nettside