anCnoc 12 YO

En utfordring som alle whiskyentusiaster er nødt til å ta tak i før eller senere er whiskyenes navn. Hvordan uttales egentlig destillerier som Auchroisk, Bunnahabhain og Caol Ila? Man kan selvsagt spørre en skotte og få et tilfredsstillende svar, men spør man fem skotter er sjansen stor for at man sitter igjen med et sted mellom to og fem forskjellige svar. Landet har nok av forskjellige dialekter, og det er jaggu ikke alle skotter som er like bevandret i gælisk uttale heller. Neste utfordring er all forvirring tilknyttet navn på destilleri vs. navn på whiskyen. For enkelhets skyld kan man kjøpe Glen Deveron fra MacDuff, Drumguish fra Speyside Distillery og vekselvis Dufftown, Auchroisk og Glen Ord pakket inn under navnet The Singleton. Det finnes andre eksempler også, der flere av dem gjør ting enda mer forvirrende enn de nevnte. Så hva skal man synes om anCnoc? Det er da vitterlig ikke noe destilleri som heter det? Vel, som mange av dere sikkert allerede vet kommer whiskyen fra Speyside-destilleriet Knockdhu, og produsenten har alternert mellom å bruke de to navnene på sine single malts siden 90-tallet. Selv om dette ikke er voldsomt praktisk for oss forbrukere har produsenten en grunn, og i akkurat denne anlendningen henger ting brukbart på greip. Det er ikke optimalt at destilleriet ditt heter nesten det samme som et av nabodestilleriene.

De fleste ser forskjell på navnene Knockdhu og Knockando. Samtidig vet vi jo hvordan det er med whisky innimellom. Fra tid til annen blir detaljene litt uklare – enten fordi man har smakt så mye forskjellig at man begynner å miste litt av oversikten, eller fordi whisky inneholder etanol, et stoff som tidvis kan påvirke hukommelsen… Siden 2003 har destilleriet holdt seg til anCnoc, og for en sjelden gangs skyld holder jeg med dem i en slik beslutning. Både fordi det gjør ting enklere for meg når brillene mine er til reparasjon og fordi jeg etter å ha drukket en god del whisky derfra forbinder navnet med kvalitet. Det kan jeg dessverre ikke si jeg gjør i like stor grad med naboen Knockando.

12-åringen som skal i glasset i dag er destilleriets offisielle standarduttrykk. Flasken kan kjøpes på Vinmonopolet for 580 kroner (Januar 2017), eller enda bedre for de som har mulighet: På Systembolaget for 371 SEK (Januar 2017). Siden jeg hadde drukket whiskyen ved flere anledninger før, var jeg komfortabel med den svenske prisen da jeg kjøpte flasken. Samtidig er det mange her i landet som har litt for lang reisevei til våre naboer i øst. Målet med denne anmeldelsen er bl.a. å finne ut om flasken også er verdt den norske prisen.

Presentasjon:
Med beskjedne 40 % alkohol og totalt unødvendig karamellkulør er det vanskelig å gi full pott for presentasjonen. Når det er sagt vektlegges egentlig ikke presentasjonen på whiskyer i disse anmeldelsene utover at de kan påvirke førsteinntrykket litt. Hvis eksempelvis lavt alkoholvolum skal trekke karakteren ned må det være fordi man opplever at det begrenser smak og/eller lukt. La oss heller fokusere på det viktige:

Lukt:
Det første som slår en med denne whiskyen er ikke kompleksitet, det er vitalitet. Noen ganger er det akkurat det man ser etter. Frisk frukt – gule epler, grønne pærer, stikkelsbær, appelsin og sitron. Syrligheten er ganske påtagelig her, både fra fruktene og fra et hint av eplecidereddik. Lukten er videre backet opp av milde krydderpreg – karve og kardemomme primært. Det er hersker heller ingen tvil om at dette er en byggbasert drikk. Maltlukten er fersk og fyldig, med en nærmest grøtaktig bilukt, som kan minne en del om irsk whiskey. En liten skvett vann gjør lukten hakket mer krydret og bitter. Nye preg av ananas, appelsinskall, kiwi og et lite hint vanilje.

Smak:
Smaken kommer ikke som noe sjokk etter lukten, for også her er det malt, frukt og krydder som regjerer. Store mengder sitrus (primært sitron), pærer (både gule og grønne), lynghonning, halvtørr riesling, ingefær, karve og et containerlass med malt. Det som først og fremst skiller smak og lukt er det markante salt- og pepperpreget. Selv om resten av smaken er tvers igjennom Speyside slynger saltsmaken assosiasjonene nordover mot Wick og Old Pulteney. Ettersmaken er forholdsvis spiss, med litt syrlig eik og et hint sigartobakk. I likhet med lukten tåler smaken fint en liten skvett vann. Whiskyen blir et lite hakk fyldigere, og krydder og salt harmonerer enda bedre med frukten. Svake hint av kobber og hasselnøtter kommer også til overflaten, og begge deler fungerer brukbart godt med de øvrige smakene. Ettersmaken blir i tillegg litt mindre spiss, uten at det går på bekostning av vitaliteten.

Konklusjon:
Dette er selvfølgelig ikke en revolusjonerende whisky, det skal den heller ikke være. Alle smaker gir assosiasjoner til andre whiskyer i samme klasse – frukten fra Cragganmore 12, krydderet fra Old Pulteney 12 og malten fra diverse whiskeyer produsert hos det irske destilleriet Cooley. Sammensetningen er dog god, balansen er fin og whiskyen er rett og slett uvanlig forfriskende. I dagens marked er 580 kroner en akseptabel pris for dette, selv om man i og for seg kan kjøpe bedre whisky til omtrent samme pris. Flasken er kanskje ikke en nødvendighet i alles whiskyskap, men som hverdagswhisky fungerer denne like bra som klassikere som Glengoyne 10 og Dalwhinnie 15.

78/100

– Rasmus

anCnocs nettside