Glen Deveron – 10 YO

Det produseres mye god sherrytung whisky i Speyside-distriktet. Dessverre er en del av dem relativt dyre. Når man kommer over en hyggelig priset flaske av dette i utlandet, en flaske som i tillegg kommer fra et godt etablert destilleri man ikke har prøvd noe fra må man nesten ta den med hjem. Eller hva?

Glen Deveron – 10 YO

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriMacDuff
UtgiverGlen Deveron

Det finnes en god del forvirrende navn og betegnelser i whiskyverden. Hvis man prøver å finne informasjon om Glen Deveron-destilleriet må man lete forgjeves – for det finnes ikke. Eller, på sett og vis gjør det det. Så sent som på 1960-tallet, altså ganske nylig for skotsk whiskyindustri, ble det åpnet et destilleri i Deveron-regionen i den østlige delen av Speyside-distriktet. Destilleriet fikk navnet MacDuff, noe som bør klinge noe mer kjent for en del der ute. Siden den tid ble navnet visstnok byttet litt frem og tilbake mellom MacDuff og Glen Deveron, før man altså endte med MacDuff. Men forvirringen var ikke over: På midten av 1990-tallet oppstod det rettighetsproblemer med navnet “MacDuff”, og man valgte altså å kalle whiskyen Glen Deveron. Slik situasjonen er nå produserer altså MacDuff-destilleriet whisky under navnet Glen Deveron, mens uavhengige tappere som selger whiskyen kan skrive på sine flasker at whiskyen kommer fra MacDuff. Puh.

Deveron-regionen har to andre operative destillerier: Glenglassaugh og GlenDronach, og et nedlagt destilleri: Banff. Med såpass bra destillerier i umiddelbar nærhet er det lov å ha litt forventninger til dette produktet.

Presentasjon:
En nøytral og lite prangende innpakning. Fargen jeg ser gjennom den klare glassflasken forvirrer meg imidlertid litt: Vi snakker en relativt mørk brunfarge, noe som får meg til å mistenke kraftig karamelltilsetning. Jeg kjøpte imidlertid flasken i Tyskland, der det er lovpålagt å opplyse om tilsetninger på embalasjen. Det står ingen ting om det på flasken. Like vel tror jeg fargen er fake, og at denne whiskyen har smøget seg gjennom systemet. 40 % alkohol og begrenset cling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lukt:
Typisk Speyside-sherry, enkelt og greit, og tankene dras umiddelbart mot Macallan. Kraftige rosiner, sjokolade, kanel, “Christmas cake”, nybakte hveteboller, knekk, svak gummi, svak møbelpolish og litt limeskall. So far, so good, men det smyger seg også inn noen elementer som jeg ikke er like begeistret for. Det er et svakt malplassert fuselpreg her, samt noe som minner om litt vel overmoden frukt. Du vet: når man kaster restene i et fruktfat som har stått litt for lenge fremme…

Med et par dråper vann skjer det noen merkelige ting: Hubba Bubba (den røde, litt uspesifserbare), brente bildekk? barberskum? Hmmm, dette var rart… Nåvel, det er fortsatt en god del rosiner, sjokolade og eik her, men lukten har definitivt gått i en mer negativ (og tør jeg si litt mer fjollete) retning.

Smak:
Man får bekreftet inntrykket fra lukten om at dette er en svært søt whisky, men heldigvis er det også en del balanserende syrlighet fra eikefatene her, og i likhet med lukten er det mye som minner om Macallan. Mye rosiner og sjokolade også i smaken, en god del ung eik, samt valnøtter, brun farin, kardemomme, svak malt og spor av svovel. Det smaker ikke vondt dette her, men samtidig er det et eller annet som er… feil? Starten fungerer rimelig bra, det er fortsettelsen som er problemet. Det å kalle den “kvalmende” blir å dra det for langt, men det er noe emment og ubehagelig, både over sødmen og ettersmaken: tendenser til halvråttent løv og en viss økning i svovelsmaken. Munnfølelsen må dog sies å være på den positive kremete siden av skalaen.

Også smaken får litt syntetisk godteri i seg med vann, og sødmen presser seg en del frem på bekostning av eiken. Sødmen går langt på vei fra brunt sukker til hvitt sukker. Munnfølelsen taper seg ganske mange hakk, og blir mer pinglete og også noe mer snerpete, i takt med en noe bitrere utvikling i smaken. Litt anis kommer sammen med en smak av grønne urter og litt fennikel, ellers kommer det ikke til stort av nye preg.

Konklusjon:
Den avdøde whisky-guruen Michael Jackson (ikke til å forveksle med pop-ikonet av samme navn) skal visstnok ha sagt at Glen Deveron 10 er en av de mest tilgjengelige maltwhiskyene smaksmessig, og at den er et fint sted å starte for nybegynner, siden whiskyene deres oppsummerer skotsk maltwhisky på en god måte. Det var nok høyere standard over Glen Deveron 10 da han hevdet det, for dette holder dessverre ikke mål i det hele tatt. Hver gang jeg skjenker et lite glass av denne flasken er førsteinntrykket: “Dette var da ikke så verst, hvorfor drikker jeg ikke denne litt oftere?” Når den får utvikle seg mer i glasset og i munnen kommer imidlertid alt det negative tilbake. Dette er ikke en whisky man heller i vasken, men har man en flaske kan man nok innstille seg på at den står en stund i skapet. Har man lyst på en hverdags-Macallan ville jeg heller gått for Macallan 10, selv om den koster noen kroner mer.

54/100

– Rasmus

Glen Deverons nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises