Drumguish

Se for deg følgende: Det er mandag, du har forsovet deg, det regner, bilen bryter sammen, kaffen er sur, arbeidsdagen lang, barna er syke, bikkja har stukket av, svigermor er på besøk og middagen er svidd. Endelig, langt på natt, er det ro og fred i heimen. Du setter deg i godstolen, skjenker deg et glass whisky, og oppdager at den dårligste dagen på mange år har nådd et nytt bunnivå: du har Drumguish i glasset.

Et av Skottlands mest tvilsomme destillerier – ‘The Speyside Distillery’ har forpestet whiskymarkedet med luguber whisky siden 1990, tre år etter destilleriet stod ferdig, og mer eller mindre den dagen spriten deres var gammel nok til å krabbe inn på markedet med påskriften “whisky” på flasken. Det yngste og mest uferdige skvipet fikk det klingende navnet “Drumguish”, oppkalt etter landsbyen som ligger like ved destilleriet, eller som en venninne av meg uttrykte: “det høres ut som lyden av at noen trekker ned på dass”. Av alle skotske destillerier som har utnyttet markedet med å selge uferdig drittwhisky til uskyldige mennesker står dette destilleriet i særklasse – ikke  bare på grunn av Drumguish, men også andre miserable uttrykk som Cù Dhub og Glentromie, som vi får komme tilbake til en annen gang. Jeg har riktignok smakt en og annen uavhengig whisky fra destilleriet som det faktisk går an å drikke. Dessverre beviser ikke dette stort annet enn det vi visste fra før: lang nok tid på gode nok fat kan redde det meste. Dessverre beviser det ikke at sølet som kommer ut av destillasjonsapparatene til The Speyside Distillery er spesielt bra, og kanskje enda mer forstyrrende: det sier en god del om hvor stor respekt destilleriet selv har for kundene.

Drumguish er viden kjent for å være dårlige greier, og det er kanskje derfor whiskyen ikke er til salgs på Vinmonopolet. Hvis man har lyst på en god latter og lette brekninger kan man kjøpe den på Systembolaget til den nette sum av 279 SEK (mai 2015). Samtidig er det ikke sikkert at du behøver å betale for å få en smak: det finnes garantert store mengder av nesten fulle Drumguishflasker der ute som folk er villige til å gi bort.

Presentasjon:
Flasken har naturkork, det er omtrent det eneste som er koselig med den. Ingen aldersbetegnelse, fake farge, 40 % alkohol og et vedheng som er mer egnet enn fallende epler til å bevise tyngdekraften. Dessuten har produsenten gjort så godt de kan for å skjule hvilket destilleri whiskyen kommer fra, de har til og med opprettet et eget datterselskap for Drumguish. Akkurat det forstår jeg godt.

Lukt:
Liker du lukten av epleeddik, våt papp og halvråtne kirsebær? Da kommer du til å elske lukten av Drumguish! Hva med en soggy haug av brune blader dynket i billig etterbarberingsvann? Høres det fristende ut? Syrligheten stikker i nesen, tårene samler seg i øynene, og det er nesten så man lurer på om det er farlig å smake på det man har foran seg. Når sant skal sies er det et par positive sider som i hvert fall trekker litt opp her: litt ferske epler, litt søt appelsin, litt vanilje og litt rom-rosin. Litt vann fjerner den verste eddiken og hever vaniljesødmen litt, men pappen og komposten viser ingen tegn til å slippe taket. Litt asfalt, ull, kefir og cornflakes av nye lukter.

Smak:
Smaken begynner omtrent like hyggelig som lukten med enorme mengder våt papp og en sviende blanding av syrlig og bittert, som minner mer om batterisyre enn noen frukt jeg kan komme på. Så fortsetter det med kirsebærsteiner, gummi, forkullet grillmat, aceton og et lass av hissig råsprit – se for deg en blanding av hjemmebrent raki og Absolut Peppar. Mot ettersmaken gjør det våte løvet fra lukten seg kjent igjen sammen med snev av appelsinmarmelade og et hint vanilje, før munnen plutselig tørker helt ut og det bare smaker dårlig sprit. Med vann kommer det frem litt røyk, men det kan da ikke være torv de har brukt til å tørke malten med – kan det være brent søppel? Plast kanskje? Hint av jord, litt smørsyre og noen nye halvfruktige smaker – litt i retning av gule plommer og rabarbra.

Konklusjon:
Hvis produsenten i det hele tatt driver med kvalitetskontroll må jobben være overlatt til den lokale bygdetullingen: “Her trenger vi mer papp og kompost på smaken folkens! Dessuten trenger vi litt mer av den spriten som er så grell at vi ikke kan bruke den til løsemiddel!” En grusom maltwhisky som ikke har blitt noe bedre på de 3-4 glassene jeg har nødet i meg siden jeg kjøpte flasken for en stund siden. På den positive siden kan jeg fortsatt se etter å ha drukket den, noe jeg ikke var helt sikker på om jeg kom til å gjøre. Styr unna dette skvipet folkens, uansett hvor billig flasken er. Skotsk Taake tester dårlig whisky så dere andre slipper. Dere er herved advart.

19/100

– Rasmus