Cragganmore – 12 YO

Cragganmore 12 skal på mange måter være eierens flaggskipwhisky for Speyside-distriktet. Whiskyen er relativt lett tilgjengelig, og prisen er stort sett relativt lav (til en maltwhisky å være). Men hvordan lukter den? Hvordan smaker den? Og hva er historien bak destilleriet?

Cragganmore – 12 YO

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriCragganmore
UtgiverCragganmore

Cragganmore er ikke det største destilleriet i porteføljen til drikkevaremagnatene i Diageo, men med en produksjon på rundt 1,6 millioner liter alkohol i året snakker vi tross alt om et destilleri med en viss størrelse. Historien begynner i 1869 da whiskytungvekteren John Smith, en mann med en imponerende CV innen whiskyproduksjon, begynte byggingen av destilleriet. Smith hadde bakgrunn som leder på The Macallan, The Glenlivet og Glenfarclas (destillerier som fortsatt gjør det svært bra), og det nå nedlagte Wishaw/Clydesdale (operativt 1825-1919). John Smith lot seg friste til å lede byggingen av det nye destilleriet som skulle bli hetende Cragganmore (gælisk for “Great Rock”).

I tillegg til å være en erfaren whiskyprodusent var Smith togentusiast av rang, og sørget for at det nye destilleriet fikk jernbanetilgang fra et tidlig tidspunkt, noe som var viktig for effektiviteten – både for å frakte whisky ut til markedet, og for å frakte kull og bygg til destilleriet. Dessverre fikk ikke Smith gledet seg like mye over den nye jernbanen som han personlig kanskje hadde håpet: Han var dessverre for stor til å komme seg inn i kupéen, og måtte derfor reise på plattformen utenfor. Destillerisjefen på Cragganmore i perioden 1869-1886 hadde nok ønsket seg noen av vår tids HMS-forskrifter.

Whiskyen fra Cragganmore er et viktig komponent i blends som White Horse og Old Parr, samt den nå utgåtte vatted malt whiskyen Johnnie Walker Green Label. Siden serien ble opprettet i 1988 har Cragganmore også inngått i Diageos “Classic Malts”, som hovedrepresentant for Speyside, noe som gjorde Cragganmore 12 tilgjengelig som en offisielt tappet single malt whisky.

Presentasjon:DSC_3972
Relativt upretensiøs presentasjon, men i dette tilfellet synes jeg produsenten burde vurdert farget glass på flasken. Whiskyen har et unaturlig oransje skjær, og en kjapp titt på baksiden av etiketten bekrefter at whiskyen er tilsatt karamell. Jeg skal ikke gå inn på det temaet igjen her, men fargen på Cragganmore 12 er ikke pen. 40 % alkohol og begrenset cling. Hmmm…

Lukt:
En fruktig start, med kraftige preg av appelsinjuice (fra konsentrat), søte pærer, ølgjær og fersken. Sødmen her skurrer litt for meg, ikke bare er det noe litt “off” med noen av fruktpregene og en litt for kraftig gjærlukt, jeg er heller ikke sikker på om jeg synes de passer så godt med vanilje- og smørbukkpregene fra fatene. En treaktig lukt som minner meg om bjørketrær i blomst er imidlertid ganske trivelig, noe som også kan sies om den subtile maltlukten.

Med vann får jeg en god del crème brûlée, brent toast og nybakt wienerbrød på bekostning av noe av fruktigheten. Det er fortsatt en god del pære her, og det kommer frem hint av sitron, kalk og soyasaus. Malten tar også litt mer plass. Vann gjør balansen bedre på lukten, men den er fortsatt et godt stykke unna legendarisk.

Smak:
Her var det mye pæresmak: grønne pærer, hermetiske pærer og syntetisk pæregodteri (av den sure typen). Det lille drysset med vaniljepulver over pærene passer forsåvidt bra, men aspartamsødmen som kommer snikende etter hvert gjør ikke det. Tendenser til ferske solbær og bjørnebær gir litt bitterhet. Gjæren er her på smaken også, og minner meg mer om et øl med overdreven gjærsmak enn vanlig bakegjær. Litt hvit pepper, persille og salvie utover i ettersmaken.

Selv om jeg var ytterst forsiktig da jeg dryppet vann i glasset, og holdt meg til to knøttsmå dråper er whiskyen langt på vei druknet. Det hele blir veldig lett, med en overveldende sødme (både rafinert hvitt sukker og aspartam), surt pæregodteri og et veldig vagt blaff av søte bakevarer. Det er også noe svakt metallisk her nå, men heldigvis ikke nok til å ødelegge det som gjenstår av whiskyen. I ettersmaken kommer det også frem en tydelig tone av grønt gress.

Konklusjon:
Dette er nok ikke whiskyen for meg. Mye av smaken er forsåvidt ok, men det er noe litt tamt over det hele. Jeg har sjelden vært borti en whisky som skriker mer etter et høyere alkoholvolum, da luktene og smakene var flyktige fra start til slutt, og verken vann, tid eller luft klarer å gjøre noe særlig med det. I en blend kan jeg godt se for meg at fruktigheten kommer til rette, og at en whisky med såpass lite overveldende karakter kan være med på å stabilisere helheten. Som 12 år gammel single malt blir dette dessverre en whisky som er omtrent like anonym som navnet til Cragganmores opphavsmann og første bestyrer. Er dette virkelig den whiskyen Diageo mener representerer Speyside best av det de har? Hvorfor ikke Dailuaine, Glen Elgin, Inchgower, Knockando, Linkwood, eller ikke minst Mortlach?

66/100

– Rasmus

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises