Singleton of Dufftown 12 YO

En av de rimeligere og mer tilgjengelige maltwhiskyene på vinmonopolet går under navnet Singleton of Dufftown, og er produsert på nettopp Dufftown-destilleriet, ihvertfall i Europa. Flasken skiller seg en del ut i whiskyhyllene, og ser egentlig mer ut som en gin enn maltwhisky. Når man vet lite om en whisky er det lett å henge seg opp i ting som flaskens estetikk, og dette er nok litt av grunnen til at jeg ikke har testet Singleton of Dufftown før nå. Samtidig kan jo skinnet bedra, så det er vel på tide at denne whiskyen får den behandlingen den fortjener. I et marked der design betyr mer og mer kan det bli spennende å se hvor lenge man velger å beholde denne presentasjonen. Siden flere og flere destillerier gir ut egne maltwhiskyer nå, blant annet for å dekke økende etterspørsel er det vel også bare et tidsspørsmål før vi ser en standard maltwhisky med «Dufftown»-navnet på i stedet for det oppbrukte «Singleton»-navnet. Store deler av whiskyen som produseres ved dette destilleriet går forøvrig med i produksjonen av blendwhiskyen «Bell’s».

Presentasjon:
Forholdsvis mørk, dette minner mistenkelig om fargetilsetning. Clinget er slett ikke ille til en 12-åring å være, noe som kan tyde på at det er noen litt eldre fat i mixen også. Jeg får ingen merkbar reaksjon ved tilsatt vann, men siden whiskyen ble testet på en litt mørk pub hadde jeg verken nok lys eller kaldt nok vann til å teste det ordentlig.

Lukt:
Neat begynner whiskyen søt og bourbonpreget, med krembanan, fersken, vanilje og litt dadler. Det er også et relativt sterkt preg av noe som minner om nøttepasta, og litt mer florale preg av rosevann og parfyme. Lukten er svært søt, men relativt lett og luftig. Med vann blir lukten litt tettere og tørrere. Jeg finner kakaopulver, brente mandler, noe eik og fortsatt mye nøttepasta. Fruktigheten, vaniljen og parfymepreget blir hakket tydeligere, og det kommer til en svak kjemikalieaktig lukt helt bakerst. Lukten får også ekstra sødme av noe som minner om lysbrent maltsukker.

Smak:
Nøttepastaen er tydelig også i smaken, og danner grunnlaget sammen med noe eik, vaniljepulver og krembanan. Det er også noe syrlighet her, først og fremst i form av ferskt treverk og litt hvitvinseddik. Av kryddersmaker finner jeg først og fremst sort pepper, samt svake preg av muskatt og salt. Neat kjennes Singleton relativt tynn og lett i munnen spesielt med tanke på at det var såpass mye cling som det var, men det er ingen direkte usmak på den heller. Med vann opplever jeg ingen store endringer, men eikesmaken blir litt bitrere og jeg finner svake preg av lime. Karakteren på whiskyen føles hakket mer brent, med både kakao og brente mandler. Maltsukkeret kommer en god del tydeligere gjennom og det er fortsatt mye vaniljesukker, krembanan og nøttepasta.

Konklusjon:
En søt speysider, som etter min mening ikke fortjener en plass blant de store, men som heller ikke prøver å late som den hører til der (pris, estetikk etc.) Jeg synes Singleton spiller litt mye på de samme notene, og bredden burde vært større. Fans av de yngre whiskyene til Glen Grant, MacDuff og muligens Macallan bør gi denne en sjanse, og noen vil kanskje ha glede av å bruke den i desserter eller til kaffen. Selv synes jeg dette blir litt for søtt og klissete, så jeg kommer nok ikke til å kjøpe meg en hel flaske av denne med det første. Samtidig er det verdt å påpeke at jeg ikke fant noen direkte dårlige smaker i denne. Singleton of Dufftown er altså en helt ok whisky, men neppe noe for alle.

63/100

– Rasmus

Dufftown har ingen offisiell nettside