Bowmore Tempest 10 YO, Batch 4

Her på Skotsk Taake har vi ikke lagt skjul på at vi som mange andre er glad i whisky fra Islay. Det er få ting som slår å trekke ut korken og kjenne rommet fylles av den umiskjennelige duften av torvrøyk, og i glasset kjenne komplekse toner av blomster og sitrus harmonisere med den tunge røyken. Vi har gitt whiskyer fra Laphroaig, Ardbeg, Lagavulin, og selvfølgelig Caol Ila god omtale på den siden. Vi har også anmeldt whiskyer fra Bruichladdich, Kilchoman, Bunnahabhain og Port Ellen. Vi har sågar gitt en vurdering avMacLeod’s Islay og Big Peat. Et destilleri har fortsatt glimret med sitt fravær, og det er Bowmore. Det er en grunn til det.

Det har ikke manglet på innsatsen. Redaksjonen besøkte destilleriet i 2012, og vi lot oss dessverre ikke imponere. I motsetning til destilleriene lenger sør på øyen, har ikke Bowmore det samme kompromissløse preget. Destillerikarakteren, slik den er representert i standardwhiskyene mangler balanse og har en kvass ettersmak som det er vanskelig å bli venn med. Vi kommer nok sikkert til Bowmore 12 en dag, men det var først når Bowmore 10  Tempest dukket opp i hyllen på polet at tiden var inne for en anmeldelse på Skotsk Taake.

Bowmore 10 Tempest er interessant fordi den lover lagring på first fill bourbonfat, ingen kjølefiltrering og en hissig alkoholstyrke på 55,1%. Dette er offensivt og det liker vi! Tempest har vært på markedet en stund og blir utgitt som ”small batch release”. Dette er den fjerde utgaven i rekken, og man må ta høyde for en del variasjon utgavene i mellom.

Presentasjon:
Selve navnet Tempest gir assosiasjoner til hardt le og storm i kastene. Designmessig følger den opp med en flott blå boks med god informasjon om Islay og whiskyen, samt en illustrasjon av et whiskyfat som herjes av en storm selveste Prospero kunne ha trollet frem. Flasken har den litt særegne formen Bowmore ellers benytter. Whiskyen har en klar gul farge slik man forventer fra bourbonfat, et fint cling og med vann blir den noe uklar. 

Lukt:
Den er hard på etanolen denne her, så jeg lar den lufte seg litt. God sjøluft som passer whiskyen godt. Honningsøt maltduft,  mint, appelsinmarmelade og mild røyk. Jeg kjenner også et vitalt eikepreg. Man må være forsiktig slik at man ikke brenner av seg hårene i nesen, for alkoholen er virkelig kraftig i denne. Med vann blir røyken tydeligere og den blir litt mer støvete. Jeg kjenner også mild marsipan, og deilig bourbonvanilje. En god, men ingen oppsiktvekkende nese som trenger litt vann.

Smak:
I utgangspunktet søt samtidig som jeg kjenner litt brent skorstein på tungen.  Bitter mot slutten, slik jeg har kjent i Bowmore før. Jeg finner snart ut at alkoholen blir litt mye og tilsetter vann. Den tar vann fint, faktisk tar den en god del vann. Jeg synes bitterheten balanseres fint mot sødmen, som man skulle spist en mandarin med skallet på. Jeg kjenner også noe sjøsalt nå mot slutten. Ettersmaken har eikebitterhet, og  jeg får et lite støt med soyasaus jeg synes er litt ukarakteristisk fra bourbonlagret whisky. Den varer lenge, og det trekker uansett opp. Den smaker helt klart best med vann, og da kanskje med mer enn man er vant til å tilsette. Jeg synes at den da i likhet med nesen blir litt mindre spennende, men helt klart lettere å nyte.

Konklusjon:
Jeg synes dette i sin helhet er veldig positive takter fra Bowmore, og helt klart noe av det bedre jeg har smakt derfra. Det er tydelig at litt kjærlighet til produktet har mye å si. Skotsk Taake vender helt klart tilbake til Bowmore i fremtiden. Vann vil nok avsløre at den kanskje fortsatt kunne hatt litt å gå på i forhold til hissig bourbonmodning, hvis man sammenligner med for eksempel The Glenlivet Nadurra. Ikke at den har noe preg av å være uferdig, men kanskje en dypere fylde ville tjent denne godt.  Det kan også være greit å legge på minnet at en cask strength-whisky til rundt 500kr på polet er  en god deal. Jeg kommer til å ha denne på hytta tenker jeg, den passer godt etter en kald høsttur på sjøen.

80/100

– Anders

Bowmore sin hjemmeside.