MacLeods Islay 8 YO

Røyktung whisky har blitt mer og mer populært den siste tiden, og i takt med den økende populariteten har prisene også gått opp. Ingen whiskydistrikter i Skottland er et tydeligere eksempel på dette enn Islay. Destillerier som Ardbeg, Laphroaig og Lagavulin får stadig flere tilhengere, og resultatet er både prisøkning og forsøk på salg av stadig yngre whiskyer. Men hva gjør man hvis man vil ha Islay-opplevelsen uten å betale i dyre dommer? En løsning er å teste whiskyer som nettopp MacLeod’s Islay 8yrs. Alderen er en faktor på prisen, men det hjelper også at man ikke har lagt til det fordyrende elementet å fortelle hvilket destilleri whiskyen kommer fra. Vanligvis pleier denne typen tapninger å være et resultat av at noen fat ikke er blitt helt som forventet, og dermed ikke bør selges med destilleriets varemerke. En annen forklaring kan være redusert etterspørsel fra blendere, som gjør at destilleriet må finne en annen måte å selge whisky som var tiltenkt blends.

Ian MacLeod Distillers Limited er en uavhengig (independent) destillerieier og whiskytapper med destillerier og varemerker som bl.a. Glengoyne, Tamdhu, Dun Bheagan og Smokehead i portfolioen. I motsetning til en stadig økende andel av skotsk maltwhisky er de fortsatt skotskeid, og opererer som en familiebedrift. Det har kanskje ikke så mye å si på kvaliteten, men for oss som setter pris på skotsk whisky er det hyggelig å støtte de lokale leverandørene litt ekstra.

Så, hva kan vi si om whiskyen?

Utseende:
Relativt mørk brunfarge noe som viser tydelig at det er tilsatt ganske mye karamell. Clinget er som forventet ikke allverden, denne whiskyen er tross alt bare 8 år gammel, og den er også tydelig kjølefiltrert.

Lukt:
Røyken er der umiddelbart i starten, men dempes veldig fort. Jeg kjenner håndsåpe (Lano faktisk), spekeskinke, ganske mye melkesjokolade, litt tanniner, ferskt lær, svak jod og klor, litt tørket fruktblanding og en svak note av våt ull. Noen vil kanskje få dårlige assosiasjoner av mange av disse luktene, men det må sies at ingen er så kraftige at det blir ubehagelig. Når jeg tilsetter vann trekker røyken seg ganske mye tilbake, og melkesjokaladen blir veldig førende. Det er også litt lime her, samt sitronfromasj, litt grønne epler og en mild kjemikalielukt (kan minne litt om spylevæske for bilvinduer). Lukten har altså blitt friskere og søtere. Hvor har det blitt av røyken de skryter av på flasken?

Smak:
Som på lukten er det noe røyk i starten, som også her trekker seg relativt fort. Jeg finner litt salt, melkesjokolade, mild olorososherry (med et svak men merkbart svovelpreg), og en maltsmak som minner noe om flatbrød. Munnfølelsen er ganske tynn og substansløs, selv til en ung whisky på bare 40 % alkohol å være. Jeg finner litt grønne epler og Hobby-sjokolade, og det kommer et merkbart klorpreg i ettersmaken. Når jeg tilsetter en halv teskje vann er røyken så å si borte, men den er såvidt merkbar bakerst i munnen. Det kommer nå frem sitronfromasj også i smaken, sammen med litt lønnesirup, svak mandarin, svak karamell og enda kraftigere melkesjokolade. Sherrypreget hever seg faktisk litt med vann, og jeg kjenner nesten ikke svovelnoten lenger (heldigvis!). Smaksemessig kan denne whiskyen minne noe om Singleton of Dufftown faktisk, særlig på sødmen.

Konklusjon:
Jeg er villig til å vedde penger på at dette er en litt tam batch med Caol Ila som man skjønte at ikke kom til å tjene så mye på lengre fatlagring. I den grad denne whiskyen smaker Islay er det først og fremst dette destilleriet jeg synes det minner om. Samtidig kunne jeg lett finne på å gjette at dette var en whisky fra Speyside i en blindtest.

Først og fremst er dette en mild og lettdrikkelig whisky, som neppe kommer til å slå noen i bakken med røyk og kompleksitet. Faktisk måtte jeg dobbeltsjekke at jeg ikke hadde glemt meg og tilsatt whiskyen vann før jeg testet den bart. MacLeod’s Islay-whisky smaker på ingen måte vondt, den er bare så uendelig tannløs og tynn. Hvis røyken skal være såpass mild som den er her bør den også være bedre integrert, og med tanke på at balansen egentlig ikke er så aller verst ellers er dette noe jeg synes produsenten bør jobbe med. For å være litt brutal opplever jeg dette som en whisky man fint kan ta med på fylla eller nippe til mens man ser på TV, men ikke det man tar frem når man har lyst på en stor opplevelse. Da tar jeg heller en (annen) whisky fra Caol Ila eller en god whisky fra Speyside…

61/100

– Rasmus

Ian MacLeod Distillers Limiteds nettside