Bunnahabhain 12 YO
Bunnahabhain; kanskje ikke det mest kjente destilleriet på Islay, men heller ikke et som bør være ukjent for folk med sans for maltwhisky. Whiskyen deres er ikke like krass som man kanskje er vant til fra denne øyen, men jeg har drukket flere whiskyer av høy kvalitet fra dette destilleriet før. Egentlig var dette ment som en grundigere nosing av en whisky fra Bunnahabhain jeg hadde prøvd (uten notatblokk) før. Det viste seg å bli noe litt annet.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 46,3 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Bunnahabhain |
| Utgiver | Bunnahabhain |
Jeg har stor sans for konseptet med småflasker, men noen ganger kan slike flasker også ha sine begrensninger. Det mest innlysende problemet er selvsagt at flasken blir drukket opp veldig fort når man først åpner den. Et annet problem er imidlertid mangelen på informasjon på flasken. Man kan riktignok finne mye på det store internett, men siden 5cl-flasker gjerne inneholder enda mindre informasjon enn de fleste helflasker kan dette være vanskelig. Dette er et tilfelle med litt ekstra forvirring, siden Bunnahabhain nylig har endret formelen på sin 12 år gamle standardmalt. Miniatyrflasken jeg plukket opp i Skottland for litt siden har det samme designet som den gamle varianten, men inneholder 46,3 % alkohol og har helt tydelig ikke blitt kjølefiltrert, noe som betyr at det er den nye.
Den gamle varianten av Bunnahabhains 12 år gamle whisky er slett ikke verst, og kommer forhåpentligvis til å dukke opp som en anmeldelse på denne siden etterhvert. Nå er det altså den nye som skal vurderes, og jeg begynner med relativt blanke ark.
Presentasjon:
Kobberaktig brunfarge, visstnok uten tilsatt karamell. Ting kan altså tyde på relativt nye fat. Det danner seg også en relativt kraftig mist – den er ikke kjølefiltrert.
Lukt:
Uten vann plukker jeg opp lønnesirup, relativt søt sherry og en lett bourbon, dampet treverk (som i en badstu), sorte moreller, banan, mandariner og et svakt sjøpreg helt bakerst. Med vann videreføres sherryen, mens bourbonpreget kan minne noe om bananlikør. Treverket blir tørrere, og mer typisk eik. Jeg kjenner også pisket krem, grønne druer, syriner og litt røyk. Mandarinene fortsetter i litt dempet form, og det ligger også en et relativt tydelig maltpreg et stykke bak i nesen.
Smak:
Neat blir man først møtt med et tørt røykpreg, noe salt og litt sherry. Det forstsetter med treverk (overraskende mye eik til å være en såpass ung whisky) og svak nougat, før det runder av med både vegeabilske og florale noter. Jeg tenker først og fremst på spinat og løvetann. Det ligger en subtil sødme bak hele veien, først og fremst i form av sirup og nougat. Sherryen tar heller ikke over, og harmoniserer godt med eiken og notene av bourbon, som også er tilstede i smaken.
Etter litt vann og hvile åpner whiskyen med en eksplosjon av frukt. Det er først og fremst appelsin og banan som styrer, og som blir båret frem av eik og sort pepper. Etterhvert som de søtere smakene trekker seg tilbake får jeg en fornemmelse av røyk øverst i munnhulen, og det setter seg et preg av salt langs sidene av tungen. Røypreget på denne whiskyen fra Bunnahabhain minner meg mer om en rund sigar enn klassisk peis- eller torvrøyk. Det hele runder etterhvert av med en tydelig maltsmak (i retning av kruskakli og knekkebrød) og et svakere preg av eplejuice.
Konklusjon:
Bunnhabhain imponerer stort med sin nye standardwhisky både hva angår lukt, smak og balanse. Denne whiskyen klarer også å vise frem kvaliteten i kornet, råspriten og fatene på en forbilledlig måte. Bunnahabhain skal også ha cred for å skru opp alkoholvolumet til 46 %, siden dette vanligvis hever kvaliteten på whiskyen (man kan dog lure på hvorfor de har valgt å legge seg på akkurat 46,3 – men de har sikkert en god grunn). Jeg setter selvsagt også pris på at de har sluttet med kjølefiltrering.
For de som ikke har prøvd whiskyer fra dette destilleriet er det viktig å ikke forvente et fyrverkeri av røyk og salt som man finner i mange av destilleriene i området. Samtidig har den helt klare referanser til Islay, og da kanskje mest til nabodestilleriet Caol Ila.
Den siste tiden har vi kunnet se en stor oppsving for destilleriene på Islay, først og fremst gjennom god markedsføring fra destillerier som Ardbeg, Laphroaig og Bowmore, men også i nyere tid gjennom kreative krumspring fra de litt mindre befestede destilleriene på øyen (jeg tenker først og fremst på Bruichladdich og Kilchoman). Nå kan det virke som Bunnahabhain også har kastet seg på bølgen, både hva kvalitet og markedsføring angår. Er Bunnhabhains nyeste varianter, med denne som en standardwhisky, kvalitetsnivået vi kan forvente oss fra dette destilleriet fremover? Hvis svaret er ‘ja’ ser ihvertfall undertegnede frem til mange gode stunder med edle dråper fra den nordlige delen av Islay.
85/100
– Rasmus