Port Ellen Old Malt Cask 25 YO, 1982 – 2008

I miljøer der Islay-whisky er populært er tanken på at det finnes edle dråper fra whiskyøyen som bare er såvidt innenfor rekkevidde, og som stadig blir mer sjelden, veldig forlokkende. Og denne whiskyen blir utvilsomt sjeldnere. I motsetning til en del av de andre destilleriene som bukket under på denne tiden er det ikke noe håp om mer whiskyproduksjon på Port Ellen. Dette er ikke som nabodestilleriet Ardbeg som reiste seg som Fugl Fønix etter flere års forfall og kloret seg inn i whiskyeliten. Det er heller ikke som Brora som sakte men sikkert forfaller, men med utstyret mer eller mindre intakt, og det er ikke som Dallas Dhu som har blitt gjort om til museum. Port Ellen er jevnet med jorden, så ønsker du å teste en whisky herfra gjelder det å benytte sjansen før det er for sent.

Samtidig bør man ikke la seg blende for mye av navnet og historien. Som de fleste andre destillerier varierte kvaliteten en god del hos Port Ellen. Når man i tillegg når et stadie der en whisky er blitt så sjelden og legendarisk at de som sitter på fat derfra kan selge på navnet alene bør man være dobbelt så forsiktig. Hva skal man vel med den strengeste kvalitetskontrollen på begrensede utgivelser når de selger som varmt hvetebrød uansett?

Utseende:
Naturlig strågul med godt cling og tydelig mist. Her skorter det ikke på craft-elementene, men det forventet jeg heller ikke at en årgangswhisky fra Douglas Laing skulle gjøre.

Lukt:
Svært fruktig med en viss tørrhet og subtil røyk. Jeg kjenner ganske mye stikkelsbær, fersk gummi, lynghonning og honningmelon, sedertre og eik, gule epler, overmodne appelsiner og litt hvitvin. Det er også ganske mye som minner om øl her (merkelig nok), både i form av humle, gjær og en litt vassen maltnote. Det er også en del av den typiske vaniljelukten man ofte får fra fat laget av amerikansk eik, og en ganske tydelig sakarinsødme.

Med vann kommer det i tillegg frem noe soyasaus og røyklukten frigjøres litt og kommer frem i subtile støt sammen med mer eik og sedertre. Sakarinsødmen er nå blitt enda mer fremtredende og danner sammen med et kanelpreg og all frukten noe som kan minne en del om Cola Light.

Smak:
Humlen fra lukten er enda tydeligere (minner kanskje mest om Styrian Goldings-humle). Ellers er det mye stikkelsbær og parfyme her også, og litt mer røyk enn på lukten. Jeg finner eik, fortsatt sakarinsødme, litt hvitvin (Chablis muligens?), svak malteddik, karve og timian. I ettersmaken kommer Islaysærpreget fra området litt mer frem i form av tjære, litt røyk og noe klor.

Med vann får vi mer eik og røyk, som fortsetter inn i en enda kraftigere humlesmak. Den litt kunstige sødmen kommer nå helt tydelig fra malten, og man kan lure litt på hva de har gjort feil under maltingen. Det er fortsatt veldig mye parfyme her, faktisk enda mer enn da whiskyen var bar, men den har blitt litt mer floral, med tydelige jasminpreg. På ettersmaken er det nå kommet litt hasselnøtter i tillegg til det jeg kjente neat.

Konklusjon:
Det er en god del positive ting å si om denne whiskyen, kanskje særlig på fruktigheten, trenotene fra fatet og en svært god røyksmak (som burde fått mer spillerom). Dessverre er det noen svakheter i balansen her, og den kunstige sødmen blir litt irriterende til tider. Det største problemet for min gane og nese er imidlertid parfymepregene her. Parfyme er ikke nødvendigvis en dårlig smak eller lukt i en whisky, men det betyr ikke at jeg vil ha en halv taxfreebutikk i flasken min.

Det sies at en av grunnene til at Port Ellen ble nedlagt var at kvaliteten på whiskyen deres varierte litt for mye. Dessverre skisserer dette også mine opplevelser med Port Ellen: Det beste jeg har prøvd herfra har vært fantastisk, det dårligste har ikke vært allverden. De åpenbare kvalitetene ved denne whiskyen redder den fra en total kollaps på karakterskalaen, men det er dessverre ganske mye som trekker ned her også. Er dette en dårlig whisky? Nei, ikke egentlig, men den spriker for mye og den har litt for mye syntetisk over seg.

71/100

– Rasmus