Laphroaig Signatory for LMdW 14 YO, 1998-2013
Noen ganger treffer en whisky på alle måter. Som denne fantastiske Laphroaigen.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 55,7 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Laphroaig |
| Utgiver | Signatory |
Det er lett å bli betatt av Laphroaig. De gjør ikke alt riktig, men for hver stusselige tapning som Select og An Cuan Mor gjør de noe som i verste fall er en god hverdagsdram (f.eks. Laphroaig 10) eller i beste fall virkelig imponerer (som Cairdeas Origins eller 21 YO). Islaydestilleriet er et av få som bryter de fleste regler for hva spriten er best egne til. Whiskyen kan ta pusten fra deg som ung og hissig røykbombe, og den kan levere tidløs eleganse etter flere årtier på fat. Den kan skuffe deg hinsides på sherryfat gang på gang (slik offisielle uttrykk ofte gjør for meg), for så å løfte deg til himmels, og få deg til å lure på hvorfor de kaster bort uovertruffen kvalitet på bourbonfat, når det rette sherryfatet endelig kommer.
Ok, det er kanskje å ta litt hardt i. Bourbonfatene, primært fra Maker’s Mark, har en egen evne til å gjøre dette destilleriet legendarisk. Noe man ser tydelig tydeligst av alt i de fantastisk 10 år gamle CS-tapningene (som f.eks. Batch #003 og #004). Quarter Cask er som kjent heller ikke vondt. Men hva med disse mer udefinerte hogshead-tapningene fra uavhengige tappere? Vel, ofte er de også flere hakk over drikkelig, noe denne glimrende tapningen fra Signatory Vintage og La Maison du Whisky er et godt eksempel på.
En ekstra stor takk sendes nok en gang til Martin, ikke bare for denne drammen, men for alle de tidligere anledningene jeg har smakt denne flasken, og for at jeg fikk en såpass raus skvett til anmeldelse at jeg kan unne meg et siste glass av denne flasken en annen dag.
Lukt:
Alt som er godt med en dag på hytta på Sørlandet. Solvarme planker der malingen skaller av, salt sjø, tang og tare, gammelt naust, gamle garn, selvplukket østers med sitron, St. Hans-bål, den fjerne lukten av en gammel totakter, villbringebær. Nydelig. Kamfer, vanilje, pekannøtt, eucalyptus, stikkelsbær. Friskt, fyldig og selvsagt store mengder røyk og salt. Med vann åpner whiskyen seg enda mer, uten å miste fokus eller balanse. Nye preg av Camel-sigaretter, kiwi, artisjokk, anis og nori.
Smak:
En nydelig balanse av klassisk, tørr Laphroaig og treverket fra noe som må ha vært et eksepsjonelt godt fat. Røyk, salt, kalk, kamskjell, jod, umami, shitake, hummus, snuff, grønne stikkelsbær, grønn te, torvmyr, limeskall… listen bare fortsetter og fortsetter. Alkoholen er perfekt integrert, selv på 55,7 %, og satt opp mot den tørre fylden og den milde sødmen treffer alt blink. Bamsemums, Romeo y Julieta Robusto, oloroso sherry, navy rum. Gaaaah, vann gjør den allerede episke smaken enda bedre. Det kommer kanskje ikke til så mange nye preg, men smakene blir enda kraftigerer, uten at balansen taper seg. Saltsmaken, som sitter igjen sammen med røyk, karamell og vanilje i finishen er legendarisk. Så enkelt, men så velkomponert, så balansert og rett ut: så godt.
Konklusjon:
14 år var akkurat passe. Fatet har rukket å si sitt, mens den fyrrige Laphroaig-røyken er ivaretatt på best mulig måte. Enda bedre er det at alt føles naturlig – bare godt destillat og godt treverk – ikke masse ekstra sherry- og bourbonpreg. Ja, også er dette en av de knusktørre Laphroaigene, ikke en av de unødvendig fruktige tapningene av nyere dato. Rett ut en dram for tidene. Den har alt jeg ser etter i en Laphroaig fra 90-tallet eller senere.
92/100
– Rasmus