Laphroaig Cask Strength 10 YO Batch 3
Som vanlig med ti år gammel Laphroaig på fatstyrke er det litt av et beist vi har med å gjøre her, men så er det jo akkurat det man ønsker seg fra en slik whisky.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 55,3 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Laphroaig |
| Utgiver | Laphroaig |
For noen år siden anmeldte vi batch #004 av Laphroaig Cask Strength, en svært god whisky, og et godt eksempel på hva temperamentsfulle røykbomber fra Islay kan være hvis de ikke begrenses av filtrering og lavt alkoholvolum. Hva har vi så å vente fra #003, som ble gitt ut året før, altså i 2011? Svaret er: som resten av serien, men med sine små særegenheter, noe som kanskje spesielt går igjen i batchbaserte utgivelser. Jeg innrømmer med en gang at jeg er svak for denne serien, og anser den som det gjennomgående tryggeste kjøpet man kan gjøre fra Laphroaig. Disse CS-tapningene er ikke alltid like lette å få tak i, men vel verdt et kjøp hvis man kommer over dem til riktig pris. I hvert fall (eller egentlig utelukkende) hvis man liker hissig Islaywhisky med store mengder røyk, salt og medisin på smak og lukt.
Presentasjon:
Ikke overraskende holder altså denne cask strength. Fargen ser som vanlig ikke helt ekte ut, men den kunne vært verre. Moderat vedheng.
Lukt:
Det er akkurat slik en god Laphroaig skal være. Kort og godt. Ramsalt, stram, medisinal og dynget ned i røyk. Den vaniljepregede sødmen er valgfri for en perfekt Laffe, men kjærkommen her og mange andre steder. Hamp, kalkstein, sjø, østers, tang, kamfer og et lass med jod og andre utdaterte antiseptiske midler. Også var det røyken da; så intenst, så hissig, så brutalt, men likevel så balansert og velgjort. Hermetiske pærer, soppstuing, vanilje, brent salvie og en knusktørr røkt maltnote, av den typen bare Laphroaig (og Port Ellen) kan få til. Etter en god teskje vann og litt tid kommer det til et kraftig støt av sigarrøyk, før lukten roer seg et lite hakk. Nye preg av rørsukker, bringebærsyltetøy, knekk, hint av sitron og umodne grønne epler.
Smak:
Kontant, direkte, overveldende – som et slag i trynet kommer røyken, saltet og alle de herlige medisinale smakene. Man blir sittende og gispe etter luft, men likevel med et gigantisk smil rundt munnen, for der den vanlige Laphroaig 10 er noen hakk for veik og Quarter Cask er en anelse for søt, er denne kompromissløse whiskyen akkurat det de mildere uttrykkene hinter om at en Laphroaig kan være. Bør være. Knusktørr malt, rykende hauger av våt torv, tang, tare, skalldyrbuffet, jod, gammelt medisinskap, kamferdrops, vanilje, salvie, koriander, limeskall og en slags smaksekvivalent til lukten av gammel peis og tjærede hytter. Med tilsatt vann blir munnfølelsen hakket mer fyldig, og det kommer til preg av sorte oliven, sort pepper, appelsinmarmelade, grillet banan, morkler, malteddik og Dijonsennep. Fabelaktig.
Konklusjon:
Laphroaig synes å ha gått i en mer fruktig retning den siste tiden, noe jeg ikke er helt fan av. Det er derfor ekstra godt med en knusktørr tapning som denne, en tapning som ikke smaker for mye eplehage. Whiskyen er intens og røykdrevet, men kompleksiteten er likevel så til de grader der – en kombinasjon av aggressivitet, kompleksitet og balanse som gjør whiskyer som Octomore 10 og Ardbeg Supernova til skamme. Skal den sammenlignes med en annen whisky må det bli Ardbeg Renaissance. Faktisk er jeg fristet til å si at de er jevngode, og på hver sin måte bevis på hvor fantastisk ti år gammel whisky fra Islays sydspiss kan være når alt er gjort riktig.
92/100
– Rasmus