Laphroaig Càirdeas 2012, «Origin»

Som vi har vært inne på tidligere har Islay-destilleriene for vane å gi ut en spesiell whisky i forbindelse med den årlige Fèis Ìle-festivalen. Laphroaig kaller sin serie med festivalwhisky for “Càirdeas”, som er det gæliske ordet for “vennskap”, og dediserer den til sin lojale fanklubb “Friends of Laphroaig”. Siden undertegnede selvfølgelig er medlem av denne “høyst eksklusive” foreningen, og følgelig eier en liten flik med torv på Islay, velger jeg å se på det på denne måten: Et par dråper av denne Laphroaig-batchen er en hyllest til meg personlig, og det er rett og rimelig at jeg tar meg en smak. At jeg ikke hadde surret meg til å melde meg inn i foreningen enda da denne flasken ble tappet, og at det var en kamerat av meg som betalte for herligheten er mindre viktig…

For å gi sine fans en ny opplevelse hvert år velger destilleriet forskjellige uttrykk for hver gang, og 2012 var intet unntak. Whiskyen består av en blanding mellom ung quarter cask-lagret whisky og eldre whisky som i sin tid utgjorde den første Càirdeas-whiskyen 18 år i forkant (altså i ‘94), og som har godgjort seg siden da. Spørsmålet må bli om denne vattingen gjør ære på Laphroaigs tilhengere på en overbevisende måte, og naturligvis også om de har klart den tidvis vanskelige kunsten å blande gammelt med ungt.

Presentasjon:
Fin gyllen farge, bra cling og hele 51,2 % alkohol. Tenk om alle whiskyene til Laphroaig hadde fulgt denne formelen!

Lukt:
Starten er både frisk og leken på en gang med kalk, røyk og store mengder sitrus (spesielt mandarin, men også noe sitron). Overraskende nok slipper malten til ganske mye allerede fra start og ligger som et slags underlag sammen med litt marsipan. Som ventet fra dette destilleriet er det også et merkbart medisinpreg her, men noe mer avdempet enn vanlig, og jeg kjenner lite til det sedvanlige klorpreget jeg ofte finner i whiskyene til Laphroaig. Litt sweet & sour-saus, einer og ingefær kryderer ting på en god måte og gir whiskyen litt flere dimensjoner.

Med vann glatter whiskyen seg ut en god del, og malten får en enda tydeligere plass sammen med en god del vanilje. Det er fortsatt mye røyk og sitrus her. Den eldre whiskyen som inngår i blandingen tar over mer av styringen, og de råere elementene har i stor grad blitt slipt bort. Treverket får også mer plass, både mer agressive quarter casks og eldre eik. Jeg får også frem et snev av gule epler nå.

Smak:
Det første jeg merker meg er at det vante klorpreget såvisst ikke er borte, men her er det meget godt innarbeidet i smaken (noe som ikke alltid er tilfellet etter min mening). Det hele fortsetter med en deilig tørr torvrøyk og en god del salt. Ingen tvil om at dette er en Laphroaig… Av mer uvante takter returnerer sitrusen, først og fremst i form av mandarin, men også litt blodappelsin, og støttes av rikelige mengder hvit pepper, litt lakris og snev av karamell. Den flotte smaken fortsetter utover i finishen, og vi blir nå introdusert for svake krydderpreg i retning chili, kakaopulver og einer. Ettersmaken blir gradvis syrligere, kanskje litt i overkant av hva jeg hadde foretrukket, men den er absolutt ikke vond!

Også smaken antar et eldre preg med vann, og selv om det er mer sitrussyrlighet og røyk her enn på lukten får vi både malt og eik i relativt fri utfoldelse til en Laphroaig å være. Saltsmaken kommer først og fremst mot ettersmaken nå, og sitter igjen lenge sammen med preg av sitron, nøtter og maltsukker. Alt støttes opp av en knakende god røyksmak, som er strålende tilpasset resten av uttrykket.

Konklusjon:
Dette er en vellykket blanding av ungt og gammelt! Whiskyen har en kompromissløs råskap i noen ledd, mens de eldre andelene roer andre ting ned og gir dem fylde og kompleksitet. I så måte kan man si at denne whiskyen klarer noe Laphroaig 18 ikke helt får til (etter min mening), nemlig å holde på Laphroaig-signaturen samtidig som den viser frem styrkene til en eldre Islay-whisky. Dette er en relativt syrlig whisky (med innslag av bitterhet), men hvis syrligheten er tilpasset riktig kan det være helt fantastisk. Det er den med denne whiskyen. Hvis jeg kan tillate meg å klage på én ting er det at Laphroaig burde spart på et par flasker av årgangswhiskyen de har brukt her og sendt dem til min adresse. Laphroaig beviser uansett at de definitivt har noen gode tønner på lager, så hvem vet hva fremtiden vil bringe? Denne whiskyen anbefales uansett på det varmeste!

89/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside