Lagavulin House Lannister 9 YO, Game of Thrones

Det er ikke egentlig stort mer å si om disse Game of Thrones-flaskene på generelt grunnlag. Det meste bør være dekket i anmeldelsene av Winter’s Frost, Clynelish Reserve, Talisker Select Reserve og White Walker. Man kan selvsagt spørre seg hvorfor whiskyen med mest røyk og ild i smak og lukt ikke tilfalt House Targaryen, men i det store og hele er det vel ikke så nøye.

Det som er mer interessant er at Lagavulin her følger opp sin 8-åring med en 9-åring, og som alltid når dette destilleriet slipper noe nytt havner det automatisk på min ønskeliste. Jeg var nylig inne på problemet med prisvekst og at det forhenværende gode kjøpet Lagavulin 12 CS nå har priset seg ut av komfortsonen (ihvertfall min komfortsone), så alt i alt er det artig med en ny Lagavulin man faktisk kan ta seg råd til uten å måtte blåse hele whiskybudsjettet. Forventningene er (i motsetning til med Winter’s Frost og Talisker Select Reserve) relativt høye. Dette er tross alt Lagavulin.

Presentasjon:
Nok en gang lekkert presentert, nok en gang fargetilsatt, denne gangen med anstendige 46 % alkohol (tenk om 16-åringen også hadde hatt det…).

Lukt:
Dette er klassisk Lagavulin, i samme gate som 8-åringen, bare noe mildere i uttrykket. Selvfølgelig er det masse feit og tjæreaktig røyk, maritime noter og hint tauverk og jod her, men alt er holdt i sjakk av en god del sødme og friskhet. Ikke nok med det, selv om røyken er markant er den flere hakk mildere enn man forventer fra Lagavulin, kanskje spesielt en såpass ung Lagavulin. Vanilje, blyant, overmodne røde epler, spisskummenbasert krydderblanding (jeg kødder ikke, det lukter rett og slett litt tacokrydder), grov engelsk sennep og malt ingefær. Vann gjør whiskyen mer fruktig – nærmest godteriaktig: Fruktdrops, jelly beans og kandisert frukt. Røyken blir enda et lite hakk mildere, og det kommer til noen milde florale lukter.

Smak:
Smak minner veldig mye om lukt denne gangen – både røykprofil, sødme og friskhet. Markant røyk i retning av både bacon og bål i fjæra. Masse epler, sharonfrukt, sort pepper, spisskummen, vanilje, tapioka, mild svovel og saltvann. Munnfølelsen er ikke fullt så oljete som man kanskje kunne forventet av en Lagavulin, men det kler den noe friskere og mildere smaken ganske godt. Umoden banan, chili, kalk og én grønn drue. Whiskyen svømmer godt, og selv om whiskyen blir fruktigere og rundere etter tilsatt vann blir den også mer klassisk Lagavulin. Tanninnene er ikke voldsomme, men en deilig eikebitterhet gjør ting friskere. Ettersmaken er en anelse tørr, men lang, fruktig og selvsagt røykdrevet.

Konklusjon:
Den suverent beste whiskyen jeg har smakt i denne serien, noe som kanskje ikke er så rart mtp hvor glad jeg er i Lagavulin. Den er ikke den mest komplekse Lagavulinen der ute, ei heller den mest ekstreme, men signaturen er der til gangs og egentlig er det litt artig med en litt mildere Lagavulin også. Flasken er snart tom, noe som i grunnen er ganske trist. Jeg kunne godt hatt en eller to til av denne.

82/100

– Rasmus

GoT-whisky på Diageos nettside