Clynelish House Tyrell, Game of Thrones

Hvis grunnen til å kjøpe Winter’s Frost er hvilket hus den representerer snarere enn hvor spennende whiskyen er, kan vel denne sies å være den rake motsetningen. Ok, så er Olenna ganske bad ass, og Natalie Dormer gjorde en god rolle som Margaery, men alt i alt er Tyrell et ganske forglemmelig hus. Forglemmelig er imidlertid ikke et ord jeg ville brukt om destilleriet Clynelish. En grunn til å ha tro på Clynelish Reserve er at standardtapningen på 14 år er såpass bra, og selv om denne varianten ikke har aldersbetegnelse veier den opp med å ha noe 14-åringen mangler: alkoholvolum på hele 51,2 %. Dessuten er destillatet til Clynelish bunnsolid, og så lenge det er bourbonfat/amerikansk eik som styrer og kvalitetskontrollen er der, er det ikke så mye mer som skal til for en anstendig whisky.

Så kommer dere store spørsmålet for de som følger serien: Er Tyrell riktig hus for Clynelish? Burde de ikke hatt et mildere og mer floralt destillat? Rosebank hadde vel vært optimalt, både på grunn av smak og navn, men det hadde nok blitt ubehagelig dyrt, i den grad Diageo fortsatt sitter på nok fat (noe som også er tvilsomt). Vi får kanskje konkludere med at det er Clynelish som fortjener et kulere hus, og at det uansett ikke har noe å si hva som står på etiketten så lenge whiskyen er god.

Presentasjon:
Fin visuell presentasjon denne gangen også, men er det virkelig nødvendig med fargetilsetning? Nåja – 51,2 % alkohol er i det minste meget bra og vedhenget er ganske fint.

Lukt:
Umiddelbart mye sitrus – sitron, limejuice, mandarin, samt litt gule plommer gir whiskyen et friskt og syrlig tilsnitt. I likhet med Winter’s Frost er også dette merkbart unge greier, men med et uttrykk som kler den unge vitaliteten langt bedre. Det er riktignok en anelse neglelakkfjerner her i starten, samt en anelse brøddeig, men det er mye bedre tilpasset. Dessuten er det plenty av Clynelish-karakter her, med voks, salt sjøluft, honning og et snev av røyk. Fatene tar også med seg litt kamfer og mild vanilje. Jaggu er det ikke et snev av blomster her også – syriner for å være mer presis. Vann gjør lukten søtere og litt fyldigere – vaniljekrem, brioche, peanøttskall og litt granbark.

Smak:
Også smaken er klassisk Clynelish – også av det friske og syrlige slaget. Limeskall, sitron, hvitvinseddik, plommestein og persille. Røyken er overraskende markant, uten at whiskyen kan beskrives som voldsomt peated. Videre er det masse voks, marshmallows, hasselnøtter, gule pærer, grønn pepper, vanilje, honning, flint og et ørliten sylteagurk. Alkoholvolumet kler smaken godt, men med en whisky som denne føles det likevel riktig med en god dæsj vann. Og vann bidrar, i likhet med lukten, svært positivt. Ingefærøl, karamellpudding, kardemomme og noen milde eiketanniner. Vokssmaken, saltet og honningen blir også mer markant, noe whiskyen kler.

Konklusjon:
Jeg må si jeg liker denne whiskyen. En ung og vital Clynelish, med masse destillerikarakter og relativt pen fatlagring, samt alkoholvolumet til å backe disse tingene opp. Det finnes selvsagt bedre Clynelish der ute, og når man ser hvilke priser en del der ute skal ha for denne flasken nå blir det selvsagt for dumt. Samtidig gjør ikke denne whisky skam på Clynelish-navnet, og hadde den ligget jevnt tilgjengelig på 6-700 kroners-merket, hadde den absolutt ikke vært et dårlig kjøp.

80/100

– Rasmus

GoT-whisky på Diageos nettside