Lagavulin 12 YO Cask Strength 2016

Det kommer nok ikke til å være så mange anmeldelser av Diageos årlige spesialutgivelser her på siden. Selv om de ofte holder høy kvalitet plasserer de fleste utgivelsen seg i en prisklasse jeg sjelden tar meg råd til, og når jeg først unner meg en flaske eller to på dette nivået er det vanligvis andre ting som frister mer. Kanskje spesielt fra uavhengige tappere. To hederlig unntak har vært Lagavulins årlige 12-åring og serien med unpeated Caol Ila. Begge utgis på fatstyrke og med aldersbetegnelse – noe som alltid er positivt. Problemet er at begge nå begynner å bli dyre. For dyre. 2018-utgaven av sistnevnte la seg på 1.200,- på Vinmonopolet, for en 15-åring. Førstnevnte koster nå 1400,-

Ingen av delene er Vinmonopolets skyld, her er det først og fremst produsenten som, etter en årrekke med akseptabel prising, plutselig har slått seg løs. At whiskypriser går opp er dessverre ikke noe nytt fenomen, og det finnes selvsagt langt dårligere whisky enn de to nevnte rundt samme pris. Det som imidlertid får meg til å hoppe av mens leken er god er at begge nå koster dobbelt så mye som standardtapningene til samme destilleri. De er ikke dobbelt så gode. Skal vi se på seriene på det jevne tilsier ihvertfall min høyst subjektive smak at noen tapninger av Lagavulin 12 røft regnet har vært på samme nivå som Lagavulin 16, og selv om det er gøy å drikke Caol Ila uten (eller med begrenset) røyksmak nå og da, foretrekker jeg whisky fra dette destilleriet med trøkk og ild. Byr du på et glass av en av disse whiskyene blir jeg selvsagt glad, men når det gjelder innkjøp av en hel flaske tar jeg herved hatten min og går.

Så var det på tide å si noen ord om det som høyst sannsynlig er min siste flaske Lagavulin 12 CS, kjøpt for rundt tusenlappen mens det fortsatt var mulig. Dette er altså 2016-utgaven, utgitt i forbindelse med destilleriets 200-års jubileum.

Presentasjon:
Som alltid i denne serien er det et godt craft-produkt, med høyt alkoholvolum, fin farge og oljete konsistens.

Lukt:
Som ventet er dette umiddelbart Lagavulin, med sin feite røyk, tjære, hamp og østers. Problemet er at allerede fra start er det et eller annet som er litt off her: som om noen av de vanligvis (for denne serien) så gode bourbonfatene har måttet vike for noen litt morkne og slitte. Den amerikanske eiken er her, bevares, med sine preg av naturlig vanilje og kamfer, men det er også noen i overkant beske tanniner – litt i retning av sanitærbark og gammel striesekk. Maltnotene, som vanligvis føles pakket inn i et tykt lag av røyk og tjære er også litt kjipe – litt som et brød som har ligget på benken for lenge. Vann gjør lukten en anelse friskere, men også litt surere. Fatene virker imidlertid litt mer vitale og det kommer til litt mer vaniljesødme, noe som skaper litt forventninger til smaken.

Smak:
Også smak er umiddelbart litt problematisk. Det er mulig forventningene spiller mye inn her, for whiskyen har mange av Lagavulins kvaliteter, men dette er ikke på nivå med 95 % av den offisielle Lagavulinen som har kommet ut de siste ti årene. Røyken er som alltid fyldig og god, og til tross for at også smaken i alt for stor grad styres av en tørr og litt ubehagelig bitterhet er det fortsatt masse fin vanilje, tjære, flint, svovel, paranøtter, sitronekstrakt og lapsang souchong. Joda, i likhet med lukten hever smaken seg noen hakk med vann. Den blir mer råspritdrevet, noe som ikke er helt optimalt for uttrykket, men som samtidig dekker litt over de dårligere sidene av fatene. Hint av Vademecum, jordkjeller, drivved, brent fudge og havregryn. Ettersmaken er som ventet lang og tørr, med tiltagende sødme.

Konklusjon:
Det er egentlig passende at dette er den siste flasken jeg kjøper i denne serien, for selv om dette på ingen måte er en dårlig whisky, er følelsen klinkende klar: Jeg vil heller hatt en flaske Lagavulin 16 enn én til av denne, og for prisen av den nyeste utgaven har jeg råd til to. Det er riktignok all mulig grunn til å tro at den nye er bedre enn denne, men det hjelper fortsatt litt på melankolien over økende priser å sette et slags punktum her. Jeg merker meg også at min favorittanmelder Serge Valentin gir denne tapningen 92 poeng. Dette er altså et tydelig eksempel på at smaken er som baken, og ikke minst på at alle som leser anmeldelser når de vurderer kjøp bør lese mer enn én. Når alt kommer til alt er dette likevel en Lagavulin – noe som så å si alltid er et bedre utgangspunkt enn de fleste andre destillerier. Det smaker og lukter altså godt, men skuffende.

75/100

– Rasmus

Lagavulins nettside