Yoichi 10 YO

Ferden går denne gangen til Hokkaido, en frisk rotur rett øst fra Vladivostok eller noen mil vest for OL-byen Sapporo. Etter den første floppen til en av av japansk whiskys foregangsmenn, Masataka Taketsuru (mer om ham i anmeldelsen av Taketsuru 12), reiste han nordover fra Honshu til Hokkaido. Påskuddet var at han skulle lage eplemost, egentlig var planen en helt annen. Taketsuru hadde lenge forstilt seg Hokkaido som det perfekte stedet i Japan for whiskyproduksjon: gode transportmuligheter over land og vann for brensel og bygg, og viktigst av alt – plenty med rent vann, noe som slett ikke var en selvfølge i Japan på 30-tallet. Med respekt å melde har det vel ikke blitt stort bedre siden da.

Whiskyen som produseres hos Yoichi inneholder gjennomgående røkt malt, som nå importeres fra Skottland. Man kunne saktens ønsket seg at dette ble gjort lokalt, med alt det som måtte tilkomme av særpreg, men det ikke lenger tilfellet. Likevel er det nok av særpreg på whisky fra Yoichi, kanskje spesielt som resultat av fasongen på destillasjonspannene og bruk av forskjellige typer gjær og bygg. Dessverre er det langt mellom flaskene hvis man leter etter Yoichi med aldersbetegnelse, men man vet aldri hva man snubler over. Jeg har allerede skrytt av 15-åringen, la oss se hvordan 10-åringen er.

Presentasjon:
I likhet med 15-åringen inneholder flasken tilsynelatende mye informasjon til folk som kan lese japanske tegn. Vi andre får nøye oss med å konstatere at whiskyen er 10 år gammel, holder 45 % alkohol og tar seg godt ut i glasset.

Lukt:
Gryende forkjølelsen blir nedkjempet, i hvert fall en liten stund, av den knivskarpe ankomsten til denne whiskyen. ‘Spritdrevet’ blir feil betegnelse på lukten, ‘ungdommelig og vital’ føles riktigere. Lukten er direkte og spiss, men den styres ikke av unotene man kan finne i mange krasse og unge whiskyer. Store mengder assortert hagefrukt – epler, pærer, stikkelsbær, samt et hint av kiwi. En fruktig lukt altså, men støttet opp av en god håndfull hasselnøtter, eikespon, ingefær, mynteblader og Yoichis særegent tørre røykpreg. Interessant nok er det et ganske markant preg av gjær her også, men i stedet for å skade whiskyen, slik det fort kunne gjort, er det med på å gi Yoichi 10 karakter. Noen dråper vann, og Yoichi 10 blir en litt mer medgjørlig og vaniljedrevet whisky på lukten. Nypete, ginseng, blyanter, mer røyk og et lite hint av kullsot. Helt i bakgrunnen ligger det også et lite preg av tørket frukt – rosin eller muligens fiken.

Smak:
Der Yoichi 15 begynner med eget særpreg og nærmest endeløs dybde i sin stil, er dette en noe mer endimensjonal affære. En slags Caol Ila 12 til storebrorens Lagavulin 16. Det betyr imidlertid ikke at dette (eller Caol Ila 12 for den saks skyld) er en dårlig whisky, tvert imot. Frisk, grønn og røykpreget whisky – grønn te, peppermynte, bjørkebål, einerbær, pepperrot, sitronskall, gule epler, samt hint av mørk sjokolade og vanilje. Smaken tendere mot spiss, men redder seg på friskhet og vitalitet. Noen dråper vann tilsetter først og fremst mer sødme og røyk. En karmerat beskrev en gang en whisky (sikkert en Lagavulin) som “å slikke på kandisert koks”, en metafor det hadde vært fristende å bruke her hvis den hadde vært litt mindre teit. Fennikel, assortert grønn, sort te, en klype salt og et lite hint engelsk sennep.

Konklusjon:
Hvis Ledaig 10 er den bortkomne broren til standardrekken av røyfylt Islay-whisky (Ardbeg 10, Laphroaig 10, Lagavulin 16 og Caol Ila 12) er Yoichi 10 den eksotiske fetteren. Parallellene til Caol Ila 12 og Ardbeg 10 er ihvertfall åpenbare, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at en andel av den røkte malten som har vært brukt her kommer fra Skottland. Samtidig stiller Yoichi 10 med noe ekstra, noe eget, som bare finnes i japansk whisky. Kommer du over denne til riktig pris skal du ha den, hvis de ikke har 15-åringen også da, da skal du ha begge to.

81/100

– Rasmus

Info om Yoichi på Nikkas nettsider