Ledaig 10 YO

For et par år siden fikk redaksjonen i Skotsk Taake donert en nesten full flaske med Ledaigs forhenværende stadardwhisky av en kompis. En whisky som var så medioker at vi nærmest kranglet om hvem som måtte anmelde den. Anders trakk det korteste strået den gangen, og såvidt jeg vet har han fortsatt ikke klart å kvitte seg med resten av flaskens innhold. Selv om en whisky er relativt dårlig er det likevel ingen grunn til å sykemelde destilleriet. Jeg har etter hvert drukket en del annen Ledaig (deriblant den jeg skal anmelde i dag), og samtlige av disse har heldigvis holdt en helt annen kvalitet. Ledaig 10, som vi allerede nevnte i anmeldelsen av forgjengeren er altså det nye standarduttrykket for peated whisky fra Tobermory-destilleriet på Isle of Mull, og i likhet med f.eks. Bunnahabhain 12 snakker vi om et uttrykk som er markant bedre enn forgjengeren. Her har noen satt seg ned og virkelig gjort en jobb for å skape et bedre produkt. Vi er selvsagt godt fornøyde med at den har fått aldersbetegnelse og at alkoholvolumet har blitt skrudd opp fra 42 % til 46,3 %. Det siste betyr som kjent også at man har kunnet droppe kjølefiltreringen, noe som alltid er hyggelig.

Noe som er enda hyggeligere enn en god presentasjon er å få whisky i gave. Jeg ønsker derfor å sende ut en stor takk til Michael og Maria. Takk for godt samarbeid de siste 5 årene. You guys rock!

Presentasjon:
Som nevnt i introduksjonen har denne whiskyen alle kvalitetene man forventer fra en craft whisky. Det står riktignok ingen ting på flasken om hvorvidt den fine ravfargen på whiskyen er tuklet med eller ikke, men siden flasken jeg har foran meg er kjøpt i Danmark, der man er lovpålagt å opplyse om slike ting antar jeg at fargen er the real deal. Flaske og boks har forøvrig minimalistisk men elegant design, for de som bryr seg om slike ting.

Lukt:
Man behøver ikke stikke nesen i glasset for å innse at dette er en peated whisky. Lukten som fyller rommet så snart man har nappet ut korken levner liten tvil om hva dette er. Den intense røyken og lukten av myr, sitron, østers og kalk trekker tankene umiddelbart mot Ardbeg, men det er noe annet her også, noe som gjør at whiskyen skiller seg litt fra Kildaltondestilleriet – en mild og vårlig lukt av markblomster, kombinert med et krydret hint av nellik og sort pepper. Whiskyen lukter forsåvidt ungt, men i likhet med Oban Little Bay snakker vi vitalitet og temperament heller enn fusel og aceton. Fatene har lagt på herlige lukter av vanilje, tapioka og noen milde tanniner, som sammen med lukten av røkt bacon fra destillatet lett kan føre til sikling hvis man ikke holder munnen lukket. En skvett vann demper røyken noen hakk, og gjøre whiskyen hakket søtere på lukten, i tillegg kommer det til litt aromatisk treverk og ananas.

Smak:
Også på smaken dras tankene mot Ardbeg, men den heftige smaken av bacon fjerner enhver tvil man kunne hatt om at denne whiskyen kommer derfra. Vanilje, koriander, pepperrot, sardiner, salt water taffy, sitronskall, rognebær og epleeddik. Munnfølelsen er herlig feit (noe som også er med på å skille den fra Ardbeg), nærmest som å drikke olivenolje, før whiskyen tørker inn mot ettersmaken og etterlater milde tanniner og en veritabel salat av spicy planter (romanosalat, endive og fennikel). Smaken går i en litt bitrere retning etter en skvett vann, men sødmen og røyken klarer å balansere ting bra. Alt i alt er ikke endringen volsom, bortsett fra at røyken demper seg en del, og de grønne pregene får følge av litt blomkarse og malurt. Det kommer også til en liten medisinalsk touch, som kan minne litt om Port Ellen.

Konklusjon:
Det er alltid en utfordring å få til en peated whisky som klarer å være en røykbombe, samtidig som den ikke smaker alt for ungt og rått. Denne whiskyen klarer det ganske så bra. Jeg kunne kanskje tenkt meg litt mer fylde i smaken, for å stå i stil til den oljete munnfølelsen. Samtidig hjelper baconsmaken godt til for nettopp dette, og de subtile, men gode fatene gir whiskyen akkurat passe vaniljesødme. Konklusjonen er uansett at Ledaig 10 er en herlig ung peated whisky, som tilfører den klassiske rekken med Ardbeg Ten, Laphroaig 10 og Caol Ila 12 noe nytt. Kanskje ikke en whisky for alle anledninger, men jeg ser like vel ikke for meg at denne flasken kommer til å overleve spesielt lenge i trivelig lag. Skal jeg anbefale en standardwhisky fra Tobermory må det bli denne. For min egen del drikker jeg i hvert fall mye heller Ledaig 10 enn både forgjengeren og Tobermorys standarduttrykk (Tobermory 10 og Tobermory 15).

80/100

– Rasmus

Tobermorys nettside