The Quiet Man Whiskey

Amerikanske Luxco har holdt det gående siden 1958, og produserer et knippe bourbons, likører og tequilaer (m.m.). Det kanskje mest kjente produktet deres er nok likevel Everclear – rektifisert sprit, som kommer i flere utgave som strekker seg fra 60 % alkohol til 95 %. Hvis Buckfast er ensbetydende med dårlige beslutninger, flatfyll og slossing i Storbritannia og Irland, er Everclear en slags parallell i USA.

La oss ikke dømme Luxco for strengt for Everclear. Porteføljen deres ellers inneholder noen helt ok produkter, og siden 2018 har de også drevet bourbonproduksjon, som skal ta over for det de sourcer fra Heaven Hill. Jeg får komme tilbake til det i forbindelse med Rebel Yell-merket, så snart jeg får åpnet en flaske derfra. Nå handler det uansett om The Quiet Man.

Nå handler det uansett om The Quiet Man: Trenger vi enda en irsk blend som kun fokuserer på å fortelle en historie som branding, men som etter alt å dømme inneholder den sedvanlige dosen med whiskey kjøpt på lisens hos Cooley? Egentlig ikke, men nå er den nå en gang her, så det kan ikke skade å smake på den. Flasken oppgir ikke aldersbetegnelse men det synes å være en dårlig skjult hemmelighet at dette er 4 år gammel whiskey (i motsetning til den andre tapningen av Quiet Man som oppgir at den er 8 år). Whiskeyen er for tiden utsolgt på polet, men den har en varelinje der, og kostet 473,-

Lukt:
Intenst fruktig – som en slags mellomting mellom pærene i Cragganmore 12, pærene i Glenfiddich 12 og pærene i Green Spot. Øh, mye pære altså. Plommer, stikkelsbær, eplejuice (fra konsentrat), sitronsaft, markblomster og sviskepuré. Snarere enn noen utpreget maltsødme eller det mer raffinerte sukkeret som gjerne kommer med grain whisk(e)y kan all sødmen her knyttes opp mot frukt. Hvetebakst, hasslenøtter og et hint av svidd eik. Vann gjør ikke egentlig The Quiet Man noen tjenester. Det fruktige går nå mer i retning av syntetisk godteri.

Smak:
Ingen store overraskelser på smak, hverken basert på lukten eller at det er en irsk blend. Igjen masse frukt (epler, pærer, plommer og aprikos), samt havregrøt, vanilje, salvie, sitron og karamell. I motsetning til lukten er det en markant raffinert sukkersødme her, men den er heldigvis ikke for dominerende. Man merker også nå at vi kun har med en fireåring å gjøre her. Det smaker ikke ekstremt rått, men det er noe svakt umodent her. To dråper vann avkler whiskeyen litt. Grainwhiskeyen setter et litt grellt preg, som gjør det fristende å tro at den kommer fra Midleton. Det er nærmest som om noen har blandet det jeg hadde i glasset 50/50 med Jameson. Metallisk, raffinert, parfymert.

Konklusjon:
Neat er dette egentlig en helt grei irsk blend – fruktigheten er rett og slett ganske så god. Problemet innslagene av svært umoden sprit og at den tåler vann skikkelig dårlig. Vi snakker her om en whiskey som gjør seg best som en chaser til en god Guinness. Jeg ville ihvertfall ikke anbefalt vann eller is i den.

64/100

– Rasmus

The Quiet Mans nettside