Jameson Whiskey

Irsk whiskey har det vært alt for lite av på Skotsk Taake. Det har selvfølgelig sin sammenheng med at det er begrenset med utvalg av den slags på Vinmonopolet, og da spesielt maltwhiskyen. Vi har også begge som skriver for denne bloggen en klar preferanse for skotske destillerier, og da blir det gjerne slik. I anledning at det var St. Patrick’s Day tidligere denne uken jeg skriver dette, føles motivasjonen til stede for å gå for den aller mest berømte av dem alle, nemlig blenden Jameson.

Jameson ble grunnlagt så tidlig som 1780 av John Jameson da han starte The Bow Street Distillery i Dublin. På denne tiden gikk det i pot-still whiskey og whiskeyen ble gradvis mer populær gjennom hele 1800-tallet. Senere har Jameson blitt en blended whiskey og flyttet produksjonen til Cork i 1966, men den har ikke blitt noe mindre populær med årene. I fjor solgte de 48 millioner flasker alene. Jameson er for mange synonymt med irisk whiskey, så sterkt står merket, og enkelte vil hevde at kvaliteten ikke er hva det en gang var. Jeg er her for å vurdere hva den smaker i 2014.

Denne smaksbeskrivelsen tar utgangspunkt i en miniatyr kjøpt på Vinmonopolet. Variasjon mellom helflaske og miniatyr kan forekomme. En helflaske vil i skrivende stund koste ca. 370kr. Den finnes også i halvflaske. Det er også en del andre whiskeyer under Jameson-navnet, bl.a. en langt dyrere attenåring man kan få kjøpt på polet.

Utseende:
Flasken er klassisk og lett gjenkjennelig. Jeg synes fargen på selve whiskeyen ser oppsiktsvekkende naturlig ut, og siden flasken er av mørkegrønt glass er det liten grunn til å jazze opp farven. Whiskyen er tykkere enn vann, men ingen imponerende cling i glasset. Jameson er som irske whiskyer flest trippeldestillert.

Lukt:
Jeg er umiddelbart redd jeg kommer til å misbruke adjektivet ”svakt” i denne smaksbeskrivelsen. Førsteinntrykket er jo, tja, noe tilbakeholdent. Det gjør for så vidt ingenting da den har en litt ugrei tone av modellim, som lar seg lufte ut etter litt tid i glasset. Det er ikke til å komme bort fra at man føler at det man får servert er i stor grad irsk vann, men jeg plukker opp da noe aroma. Jeg kjenner honning, svak ingefær, noe appelsin, toffee, svak floralt i retning kamomille og bakepulver. Det er et flyktig snev av malt der et sted også.  Noe sherrysnerp kan anes, men det er som skrevet også svakt. Vann åpner ingen spennende aromaer, men får en flyktig tone av rått furutreverk jeg kan like. Hvis noe, gjorde de få dråpene slik at den klappet litt sammen.

Smak:
Tynn, sødme i retning rørsukker, noe appelsin, litt emmen og på utpust metallisk som gir assosiasjoner til gamle mynter som har ligget i den svette bukselommen til en sydenturist. Mot slutten en ganske kontant smell med hvitt pepper, som skal ha for å bryte opp litt i monotonien. Finishen er litt eiketørr, men mest søt. Siden jeg har observert folk drikke Jameson rett fra flasken, skulle man tro at smaken var det beste med whiskyen, men det er det ikke. Jeg synes vann gav den en tydeligere vaniljeprofil som ga en bedre balanse opp mot sitrusen. Den faller som en sten mot finishen, og er også her litt metallisk. Ingen whisky man kan nyte for smakens skyld.

Konklusjon:
Dette er nok litt som kjøttkaker og poteter fra Fjordland. Den gjør jobben på en mandag, men den virker ikke skapt for de store stundene i helgene. For mange er det Irish Coffee denne havner i, men med tanke på hvor svak denne er på smak, vil jeg oppfordre til å prøve en fyldigere skotsk blend (eller irsk, red. anm.).  En god kaffedrink fortjener bedre. Jameson har heldigvis flere utgaver av sin whisky, og jeg regner med at jeg får mer ut av dem. Jeg synes det er vanskelig å anbefale akkurat denne Jameson. Hvis du har drukket den før og likt den, prøv noe nytt og spennende. Er du nysgjerrig på irsk whiskey, prøv noe nytt og spennende du også. Jeg gir den godt under middels score, mest på grunn av at den dufter lite, og smaker ikke spesielt godt.

39/100

– Anders

Jamesons hjemmeside