Buckfast Tonic Wine

Det er lett å få et romantisk bilde av Skottland når man er whiskyentusiast. Manges første møte med landet er et kjapt blikk på den spektakulære arkitekturen i Edinburgh, etterfulgt av første reisemulighet ut i det pittoreske høylandet. Grønne enger, urørt natur, små brusende elver – og midt i all majesteten: Destillerier som har produsert gudenes nektar i hundrevis av år. Nydelige bygninger med pagodetak, som fortsatt gjør det meste på gamlemåten. Ny sprit sildrer som den klare bekken destilleriet henter vannet sitt fra, gjennom såkalte “spirit safes” – en slags håndlaget monter i messing og glass. Tønner rulles for hånd inn i gamle lagerhus i stein, der de skal ligge tilnærmet urørt i 10-20-30, ja noen ganger 40-50 år. Du benytter anledningen til å smake på skattene, og et lite øyeblikk lurer du på hvorfor du ikke har flyttet til dette paradis på jord for lenge siden. Dessverre er dette bare forsiden av postkortet.

De som har tatt en tur på den lokale puben (eller til og med bare tar en titt ut på parkeringsplassen foran hotellet), etter en dag i whiskyens navn, får se hvordan skotsk alkoholkultur (eller mangel på sådan) egentlig ser ut. Selvsagt har de whisky på puben. God whisky til og med. Men den er ment for deg og oljepengene dine. De lokale drikker Tennent’s (et av de dårligste lyse ølene du finner i Europa), de drikker Vodka Redbull, Smirnoff Ice, dårlig hvitvin, og de drikker Buckfast Tonic Wine – vinverdens svar på energidrikk. 

Selv om Buckfast kommer fra Devon i Sør-England, trykker skotter og irer faenskapen til sine bryst. På samme måte som karsk for mange (kanskje spesielt myndighetene) anses som selve definisjonen på dårlig alkoholkultur i deler av Norge, har denne blandingen av dårlig engelsk rødvin, koffein, urter og sulfitter fått enorm oppmerksomhet som et symbol på avvikende adferd. Buckfast er forbundet med vold, hærverk og drikking blant mindreårige. Kombinasjonen 15 % alkohol og et koffeininnhold på 30mg/dl (det høyeste lovlige volumet for energidrikker i Norge er 32mg/dl, vanlig traktekaffe er ca 50-60mg, mens Coca Cola holder under 10mg), kan gjør ting med kroppen.

Konsum av Buckfast dukker stadig opp i straffesaker i Storbritannia og Irland, og har etter mye negativ presse (og selvsagt kjærlighet fra de som liker drikken) pådratt seg kallenavn som “Wreck the Hoose Juice”, Commotion Lotion”, “Cumbernauld Rocket Fuel” og “a bottle of ‘what the hell are you looking at?’”. En skotsk domstol har til og med gått så langt som å konkludere at det å drikke fire flasker Buckfast Tonic Wine hver dag ikke er “… conductive to a long life”. Spørsmålet er om tre eller færre flasker i døgnet er ok…

Selv om Buckfast altså er produsert i England, er det naturlig å diskutere denne drikkens betydning for skotsk og irsk drikkekultur på lik linje som whisk(e)y. Da jeg tilbragte noen måneder i den vakre byen Galway på Irlands vestkyst for noen år siden i forbindelse med jobb, så jeg svært få andre enn meg selv nyte Irlands fantastiske whiskeyhistorie. Det jeg derimot så mye av var småaggressiv ungdom med brune papirposer og tonnevis med tomme Buckfastflasker i kanalen.

Før jeg går løs på lukt og smak (noe som bør være en relativt kjapp affære), må jeg ta med det kanskje beste med etiketten på denne flasken – påskriften: “The name ‘Tonic Wine’ does not imply health giving or medicinal properties”. I tilfelle noen lurte på om dette sølet er oppskriften på et kreftfritt liv uten muskelsmerter og med energien til en 6-åring. Om det er rettferdig å skylde på Buckfast for vold og flatfyll, eller om dette i likhet med absinthe er en syndebukk får bli opp til den enkelte å vurdere.

Hvert år feires «World Buckfast Day» den andre lørdagen i mai.

Tusen takk for denne altfor store flasken med Buckfast, Mikkel!

Lukt:
Selvsagt lukter det rødvin. Den siste sure skvetten av en dårlig spansk rødvin, som har stått i flasken to dager lengre enn den burde. Vaniljepulver, muggen sitron, kvann, kinin, våt messing og en anelse kanel. Over tid beveger sødmen seg fra vaniljekrem mot komposthaug. Klor og kokt geitrams.

Smak:
Dårlig rødvin med masse vanilje. La meg understreke: DÅRLIG rødvin. Rødvin av den typen som du lurer på om det er verdt å drikke selv om julebordet er masetet og vinen er gratis. Robitussin hostesaft, mild lakris, rosiner, bolledeig og fennikel. Hovedproblemet på smaken er faktisk den labre kvaliteten på rødvinen fremfor de ekle tilsetningene, men bevares, det er nok kompost og tilsetningsstoffer her til å gjøre opplevelsen verre. Munnfølelsen er ubehagelig klissete – mer i retning av hostesaft og sirup enn vin.

Konklusjon:
Jeg kan godt se for meg at dette funker fint hvis du liker å sloss i fylla. Til tross for den ganske så grelle smaken er dette overraskende bælmbart, og koffeinen gjør at man holder seg på alerten. Dessverre duger ikke dette til stort annet, og for de av oss som liker sin koffein og alkohol separat er effekten av selv begrensede mengder Buckfast nesten uutholdelig. Det er mulig karskdrikkere kan sette pris på Buckfast, men let’s face it: 15 % alkohol og halvparten av koffeinvolumet til kaffe – er ikke dette et ganske pinglete alternativ?

-/100

– Rasmus

Buckfasts nettside