Whisky fra Kambodsja (ukjent navn)

Som en del sikkert har fått med seg har elendig whisky en spesiell plass i hjertet mitt. Ikke bare er det gøy med et og annet sporadisk avbrekk med noe skikkelig dritt i glasset – det får de gode whiskyene til å smake enda bedre – det skaper en ny benchmark for hvordan kvalitet kan måles. Skalaen vokser, og man får mulighet til å fordype seg mer i nyanser av bra mot dårlig. Laphroaig Select f.eks. er på ingen måte en spesielt imponerende whisky, men de som mener den er noe av det verste noen sinne har åpenbart ikke smakt whisky fra Bali og Zimbabwe eller de dårligste eksemplene på single malt fra Fettercairn og Speyside Distillery.

Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke har brukt denne spalteplassen på å introdusere whiskyen, er det fordi jeg ikke vet noe om den. Dvs. jeg vet at den kommer fra Kambodsja, og at flasken (som jeg selv bare har sett på bildet jeg fikk tilsendt samtidig som smaksprøven) en gang hadde en etikett som hevdet at dette er en whisky. Såvidt jeg kan se er ikke dette et av Kambodsjas (relativt sett) mer eksklusive merker som “Super Whisky” eller “Thirty One Gold”. Jeg kjenner ikke til definisjonen på whisky i Kambodsja, men det ville ikke vært overraskende hvis verken korn eller fatlagring var involvert. 

Whiskyen og bildene er donert av Cato og Øyvind. Takk skal dere ha. Dere kan vente dere en overraskelse i posten så snart jeg får tak i noe verre…

Lukt:
Ok, nå frister det for alvor å slutte med denne hobbyen og gå over til togmodeller eller å samle på gamle smuler med ost. Dette, Cato, og alle dere andre, dette lukter helt forjævlig. Såpass ille at jeg ikke vet om det er gøy lenger. Tåfis, muggsopp, fyllesvette, svidd skumgummi, brunstig hunnkatt, aspartam, eplecidereddik og offentlig badebasseng (i.e. klor, urin og gamle badeleker).

Smak:
Men inni helvete da! For det første: Noen må da ha pisset i dette en eller annen gang i løpet av produksjonsprosessen? Suketter, brent plastikk, mugne karameller, den dårligste Rieslingen du noen gang har drukket, syltet gummistrikk, baijiu, vann man har kokt ris i, muggent brød og fersk remapose. Emment søtt, tynn munnfølelse, men likevel såpass kraftig smak at man virkelig får brynet seg. Denne whiskyen er en ekte klatrer – du vet en sånn som prøver å rømme opp halsen og ut av munnen igjen så snart man har svelget?

Konklusjon:
Dette slår både Zimbabwe, naziwhisky og dritt fra Bali på skalaen for total elendighet. Det ble ikke noe vann og påfølgende fordypning nr. 2 denne gangen. Jeg klarer det rett og slett ikke. Det eneste positive som kan sies om dette bedritne oppgulpet av en liksomwhisky er at det er lettere å tvinge ned enn peated Säntis. Som om det i seg selv er noen jævla bragd.

4/100

– Rasmus