Säntis Cask Strength Peated, Matured in old oak beer casks

Av en eller annen grunn får Skotsk Taake mest oppmerksomhet når jeg uttaler meg i negative ordelag om whiskyer som ikke nødvendigvis er fullt så gode som Upper Ten. I stedet for å fokusere på det som er godt liker dere å høre hva folk som jeg synes om elendige blended malts, zimbabwisk sprit og whisky som er tilsatt så mye karamell at det bare er såvidt byggmalt er en del av drammen. Fy skam dere! Ikke nok med det, noen synes å mene at jeg må drikke ting som smaker enda verre enn det jeg har anmeldt så langt. Ok da, bring it on! Jeg kan fortsatt se etter å møysommelig ha testet TO forskjellige whiskyer fra Slaur International, jeg har reddet Robert Mugabes livgarde fra magesår, jeg har drukket TRE glass Drumguish, bare for å være sikker på at jeg kunne stå inne for anmeldelsen jeg delte med dere. Hvor ille kan peated whisky fra Sveits være da?

Først en shout out til Kjell Tore for å ha donert drammen (og for å ha tatt bildene). Takk skal du faenmeg ha! Så en liten takk til Ivar og Håvard for de brede glisene deres mens dere beskrev opplevelsen jeg har i vente. Det er to år siden jeg fikk utdelt denne, og det har tatt så lang tid fordi jeg har måttet prøve flere ganger. Flere forsøk med tårer og kvalme. Nå er anmeldelsen endelig ferdig, og det er som en byrde er løftet av skuldrene mine. Solen skinner, fuglene synger og blomstene blomstrer.

Whiskyen har visst vært lagret på gamle ølfat. Man kan spørre seg hvorfor.

Presentasjon:
Jeg vet ikke jeg. 52 % er sikkert et fint volum. Grei viskositet. 

Lukt:
Shit! Har søppelbøtten på kjøkkenet tatt fyr? Ikke det? Og lukten kommer ikke fra skuret i bakgården heller? Velvel, jeg får returnere til whiskyen som… aha! Men i svarte helvete da! Spøk til side: Brent søppel lukter langt bedre enn Säntis Cask Strength Peated. My bad. Tenk deg en grønn pose som har fått lov til å gjære noen uker, kombiner det med lukten av brent hår, brent gummi og den typen sopp som bare finnes i gamle gymmatter og i veggene på studenthybler. To dråper vann og litt fokus nå: Tutti frutti-strø, maling, forvitret gummistrikk, muggen fudge, pepperrot og ånden til en dehydrert hund som akkurat har kastet opp store mengder tørrfôr.

Smak:
Bare tanken på å smake på det jeg har i glasset skremmer meg. Behøver jeg egentlig skrive ferdig denne anmeldelsen? Ville noen merket det hvis jeg droppet hele greia? Kan jeg helle alt i vasken og late som dette aldri har skjedd? Glasset føres resolutt mot munnen, to sekunders pause, så første slurk: Råttent fenalår, vått askebeger, gummistrikk, hvit pepper, mugg, billig soyaolje, suketter, etterfulgt av en pause for å bekjempe brekningene. Med vann: Konvoluttlim, aspartam, Play-Doh, smult. Forsøk på videre utforskning frembringer tårer. Vann gjør vondt verre. Nok er nok.

Konklusjon:
Säntis Cask Strength Peated er ikke bare vond, den er et brudd på menneskerettighetene. Det er ikke meningen at en whisky skal få en til å tenke på Røde Khmer og nazityskland, men det har jaggu dette forferdelige oppgulpet klart. Hvordan kan en whisky smake og lukte brent hår??? Enda verre: Jeg har registrert at det finnes mennesker der ute som liker den, noe man umulig kan gjøre uten å også tilhøre andre perversiteter som scientologikirken, IS eller fanklubben til Nickelback. Takk for meg, nå skal jeg drikke to fulle melkeglass med Octomore for å jage bort smaken og drepe hjernecellene som husker denne whiskyen.

2/100

– Rasmus

Säntis’ nettside