Delva Afrika Korps Whisky

Noen whiskyer handler om mye mer enn smak og lukt. De handler om historie. Jeg husker den første whiskyen jeg smakte fra 1940: Den var ikke dårlig, men både smak og lukt var relativt forglemmelig. Det som gjorde whiskyen til en opplevelse var tanken på at dråpene jeg hadde i munnen kan ha rent gjennom spirit safen til Macallan samme dag som Oberst Eriksen sendte Blücher til bunnen av Oslofjorden. Whiskyen smakte eik, den smakte valnøtter, Eiswein, strie og sopp. Men mest av alt smakte den historie. For en som er over gjennomsnittet opptatt av nettopp historie hadde den bare ett problem: Whiskyen kan like gjerne ha vært destillert en dag det ikke skjedde noe spennende, eller enda verre: En dag som bare var fylt av elendighet. Gud skal vite at det er nok av dem i krigstid.

Denne introduksjonen kommer til å bli lang, men akkurat i dette tilfellet er whiskyens historie langt mer interessant enn hva den smaker og lukter – og den fortjener å blir fortalt. I motsetning til tidligere nevnte Macallan behøver vi ikke spekulere rundt hva som har skjedd. Vi vet riktignok ikke hvilke destillerier som inngår i denne blenden, men flaskens reise er godt dokumentert.

Under en av fremrykningene til det tyske Afrikakorpset i starten av 2. verdenskrig kom Erwin Rommels menn over et stort lager med brennevin i en vinkjeller i Nord-Afrika. Foruten rom, Cognac og gin var det rundt en million liter whisky der. Tyske soldater og offiserer tok seg en fest eller to og fikk fylle lommelerkene. Resten ble fraktet til landsbyen Nettuno i Italia for oppbevaring. Man kan forstå at de nødig ville oppbevare en slik skatt i fronten. Man kan gjerne gi soldatene noen drammer for økt moral og mindre nerver, men det er lettere å vinne kriger hvis det ikke er fyllefest hver kveld. Ørkenkrigen duvet også voldsomt frem og tilbake, ihvertfall frem til slaget vel El Alamein i 1942, og de tyske troppene var nok lite interessert i å etterlate godsakene i engelsk eie neste gang fronten flyttet på seg.

Under invasjonen av Italia i 1944 fant allierte tropper det resterende lageret av assortert sprit, og bestemte seg for å tappe det på flaske ved det lokale Delva-destilleriet (som siden gav navn til whiskyen). Siden det var krigstid og børsten hadde vært i tysk eie bestemte man seg for å gjennomføre grundig kjemisk testing for å forsikre seg om at brennevinet “overholdt de nødvendige renhetskravene for å kunne konsumeres av allierte styrker”, noe som også står på etiketten. Det er sikkert best å ikke spekulere på hvor lista lå her, men det er ihvertfall godt å vite at det man skal smake på etter alle solemerker ikke var direkte giftig i 1944 ihvertfall.

Etter krigen fant flaskene veien til Linz i Østerrike, der de fikk være mer eller mindre i fred frem til 1976, da de ble frigjort for salg til amerikanske soldater. Det er vanskelig å tilnærme seg dette uten et snev av ærefrykt. Så mye historie! Det er også vanskelig å tilnærme seg dette uten frykt – for ryktet til disse flasken er ekstremt dårlig. Det er ikke alt som tåler over 70 år på flaske, og det er ikke sikkert det var prima vare i utgangspunktet. Tusen takk for smaksprøven, Martin! Uansett hvordan dette smaker er det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten!

Lukt:
Auda, ja her snakker vi virkelig om whisky som er nazi-Tyskland verdig. Gammel potetsekk (med like gamle poteter), terpentin, dødsboet til en kjederøykende pensjonist, støv, en halvrøkt sigar som har ligget ute i regnet over natten og så tørket, rustent sykkelkjede. Mange av disse luktene kan gjøre seg i moderasjon – et lite whiff av det ene eller det andre, men når disse pregene i samspill tar totalt overhånd blir det rett ut helt jævlig. Smørblomst, våt leire og fjøspepper (du vet sånn ferdigmalt sort pepper som har ligget altfor lenge bakerst i et skap og nå lukter og smaker kumøkk og død?). Med vann kommer det til en anelse Vademecum og litt røsslyng.

Smak:
Med respekt å melde: et lite hakk bedre på smak enn lukt, men i beste fall ikke mer enn nok til å heve standarden (relativt sett) fra Hitler til Mussolini. Oksidert Fernet Branca, støv, råttent appelsinskall, umodne valnøtter, potpourri, gammel sigar. Tørr og fæl munnfølelse, som virker helt død på alkohol. Her må det ha skjedd noe i flasken, men jeg tør ikke gjette hvor mange prosentpoeng den har falt. Gammel parfyme, grapefruktskall, muggen plomme.

Konklusjon:
Det ene man kjenner er følelsen av å drikke whisky med en historie som denne. Bare tanken på hva det man har i glasset har gjennomgått fyller en med ærefrykt. Ikke som en forherligelse av krig, men som en liten bit av verdenshistorien, en mulighet til å tenke tilbake på hvordan ting en gang var. Det andre man kjenner er en total visshet om at Ole Paus tok feil – alt var definitivt ikke bedre under krigen. Deriblant denne forferdelige whiskyen.

9/100 (nei, hverken Hitler eller Mussolini fortjener noe høyere enn 0, men jeg drikker heller denne enn både peated Säntis og Drum, så tillat meg å hitle litt uten å ødelegge skalaen min, ok?)

– Rasmus