Glendronach PX Puncheon 23 YO, 1990 – 2013

Er Glendronach så bra som folk skal ha det til? Mitt svar på det er ja og nei. Ja; både i den forstand at den subjektive meningen til alle Glendronach-fans selvsagt ikke er feil, og at de gode tapningene fra dette destilleriet kan være helt fantastiske. Nei; fordi mange tapninger rett og slett ikke lever opp til hypen. Ihvertfall etter min mening. For hver legendariske olorosofatlagrede single cask fra 1993 eller tidligere, finnes det flere lignende tapninger som etter alle solemerker er 20+ år gammel whisky fra slitne hogsheads, som har blitt sminket med et par år på superaktive PX-fat. 

Så en mer alvorlig påstand: Da min tidligere medskribent anmeldte den godt likte 18 YO Allardice for 9 år siden var han nok et lite hakk strengere enn jeg ville vært, men jeg er fortsatt langt på vei enig i konklusjonen hans. Det er en helt ålreit whisky, men jeg synes på ingen måte den lever opp til hypen. 12 Original har heller aldri vært helt min greie, og nå som den legendariske 15 Revival har blitt relansert uten de samme kvalitetene som den hadde før vet jeg ærlig talt ikke helt hva det er som bærer dette destilleriet lenger (bortsett fra de tidvis superbe single cask’ene da).

En positiv ting ingen kan ta fra Glendronach er at så lenge man vet at de virkelig gode drammene finnes der ute er det alltid spennende å prøve en ny. Selv for en person som meg, som ofte sliter litt med PX-lagret whisky, er det det ingen grunn til å kimse av en 23 år gammel Glendronach på fatstyrke, særlig når den er destillert før 1993. Dette er en av 647 flasker fra en sherry puncheon, destillert i 1990 og tappet på flaske i 2013.

Bildene er tatt av Anders. Du finner mer av whiskyfotokunst på Instagram: @anderskhansen

Lukt:
Førsteinntrykket er klassisk PX-lagring på godt og vondt. Det er lett å falle for de fyldige sherrypregene – kirsebær, tranebær, solbær, rød Repsils, muscovadosukker, lær, nellik, fiken, Villa champagnebrus og engelske sigaretter. Sødmen er som ventet kraftig, men ikke helt i gløgg-land som noen PX-whiskyer kan være. Merkbar, men heldigvis ikke plagsom svovel – litt gummi og en fyrstikk. Stilmessig litt svak på krydderet. Noen små dråper vann vitaliserer duften noen hakk. Limeskall, mørk rom, blå plommer og litt vørterøl.

Smak:
Ok, den skal ha for å starte veldig rolig og balansert. Man får rett og slett tid til å føle på den myke og fyldige munnfølelsen før smaken (og spesielt sødmen) blir kraftig. Maraschinokirsebær, rips, sultanadruer, masse muscovado- og demerarasukker, svisker, pumpernikkel, valmuefrø, krekling og Warrior-humle. Søtt og bittert er stikkordene. Man forventer ikke at denne typen whisky skal nyte godt av vann, men denne gjør faktisk det. Endelig litt friskhet i form av appelsinmarmelade og eucalyptus. Mørk sjokolade, Armagnac og litt sopp.

Konklusjon:
Det hele føles litt konstruert. Noen kraftige smaker stikker seg ut, og munnfølelsen er deilig og fyldig, men det mangler dybde, krydder og kompleksitet. Det er liten tvil om at denne whiskyen har vært innom flere fat – 23 år på et PX-fat som er vitalt nok til å gi så mye smak hadde gjort denne udrikkelig. Resultatet er en whisky med flere kvaliteter, men det er et litt for ivrig fat har tatt knekken på litt for mange nyanser.

72/100

– Rasmus

Glendronachs nettside