GlenDronach 18 YO, «Allardice»

James Allardice, mannen som grunnla destilleriet i 1826 har litt av en historie knyttet til sitt navn. I hvert fall skal vi tro GlenDronach sin hjemmeside. Etter å ha laget en dram han kalte ”Guid GlenDronach” bestemte han seg for å selge dette i Edinburgh. Han tok med seg en tønne og en krukke, og salget gikk ikke så bra siden byen allerede hadde nok whisky. Om det var ensomhet, eller kjedsomhet som drev ham kan man spekulere i, men da to av byens løse fugler spurte om han hadde noe å drikke på, hadde han snart en pike på hver arm. Allardice hadde plenty, og tok de med på tidenes nachspiel på hotellet. Morgenen etter gikk det rykte om den gode spriten blant byens prostituerte, og jentene fikk hele krukken og delte med sine venninner.  GlenDronach var snart et hett navn og Allardice fikk solgt hele beholdningen. ”Guid GlenDronach” ble etter kort tid solgt over hele Royal Mile. Det var nok flere som ville ha et ”nachspiel”.

Da jeg sist smakte på den flotte femtenåringen ”Revival”, som var en markant bedre whisky enn den tolv år gamle ”Original”, fikk jeg en fornemmelse av at skal man ha kvalitet fra dette destilleriet må man gå etter de eldre variantene. Grunnen til det er at jeg tror, og dette er som skrevet en fornemmelse, at det var rett og slett mer konsistent kvalitet på de eldre destillatene og cask-regimentet var kanskje litt mer rigid. Jeg regner uansett med nok en sherrytung og noe rustikk Speysider. Jeg håper på også litt mindre tanniner, eller ”pels på tennene”, og et litt mer avrundet krydderpreg.

Presentasjon:
En dyp, mørk mahognyfarge som en eikenøtt. Whiskyen fester seg godt til glasset og det går en liten evighet før dråpene rekker å renne ned langs sidene i glasset.

Lukt:
Sherry og atter sherry. Nesten ikke noe alkoholstikk i det hele tatt. Ganske innbydende frukttoner av plommesyltetøy, kirsebær, søt appelsin, og ellers ganske søtt. Kanskje noe brun sirup, nesten litt brent karamell. Jeg opplever den uten vann som noe mer avtonet enn femtenåringen. Den var mye kraftigere, og hadde mye mer å fortelle. Denne er rett og slett litt tilbakeholden. Der den tre år yngre whiskyen hadde mye mer syrlighet i lukten, er denne en mer avrundet og søt nese. Jeg er litt forsiktig med vannet, litt på grunn av at den drar på årene, men også fordi jeg er i utgangspunktet usikker på om det er nødvendig. Vann bidrar til en ganske røff eiketone kommer frem. Mer syrlighet, og der ”Revival” hadde et snev av møbelpolish har denne en liten dæsj. Vann åpner opp også et fint preg av bakte epler. Det overrasker meg at jeg fortsatt kjenner lite til krydder, kanskje noe ingefær og muskatt. Alt i alt, en god nese, men ikke så veldig spennende tross en viss grad av kompleksitet.

Smak:
Oboy! Dette var ikke i nærheten av så mykt jeg hadde håpet på. Den er fyldig, og har en god dose tanniner, men interessant nok ikke så kraftig som femtenåringen. Litt krass kaffe, og litt beske moreller. Ettersmaken har god varighet og har mørk dessertsjokolade, marispan og rosiner.   Jeg tilsetter vann og det gir meg mer fruktighet. Syrlig som sådan. Appelsin og syrlig drue er mest fremtredende. Den holder en ganske god balanse nå, og ettersmaken har en ganske fornøyelig sjokoladesmak. Finishen kan tyde på first fill Oloroso, men jeg er ikke helt sikker. 

Konklusjon:
Dette er en god whisky, men føler det blir litt mye treverk. Jeg etterlyste litt mildere krydder, og litt mindre tanniner, og selv om den innfrir her, opplever jeg den hva personlighet angår som litt beskere og kjedeligere enn ”Revival”. Dette var nok derfor ikke høydepunktet i denne prøveboksen. Jeg rangerer denne som en god nummer to etter den svært fornøyelige GlenDronach 15 ”Revival”. ”Octarine” får tredjeplassen, og tolvåringen kommer desverre til kort i dette selskapet. Prisen tatt i betraktning er ”Allardice” fortsatt et godt kjøp. Både denne og ”Revival” bokser i samme vektklasse som langt dyrere whiskyer. Generelt sett vil jeg anbefale GlenDronach til de som liker kraftig smak av Oloroso sherry, og spesielt de litt eldre utgavene inviterer til et ganske komplekst duft- og smaksbilde. Jeg er glad jeg kjøpte denne boksen og kan nå gjøre et kvalifisert kjøp neste gang jeg er på polet. Jeg er også litt bekymret på GlenDronach sine vegne, fordi standarden ”The Original” var ganske triste greier.

79/100

– Anders

GlenDronach sin hjemmeside