Jack Daniels Tennessee Fire

Da jeg nylig anmeldte den vanlige whiskeyen til Jack Daniel’s fikk jeg flere spørsmål om hvordan jeg kunne være så negativ som jeg var og likevel gi den hele 25 poeng. Jeg har tre ting å si til det: 1. 25 poeng av 100 er en elendig karakter. Av drøyt 400 anmeldelser er det kun en håndfull whiskyer som har fått dårligere enn dette. 2. Selv om Jack er ufyselig finnes det enda verre der ute. Jeg tror alle som har smakt denne tapningen av Säntis vil være enige i at den fortjener en god del færre poeng enn Jack Daniel’s. 3. Da jeg anmeldte Jack var det vel vitende om at det stod to andre miniatyrflasker fra samme produsent i skapet som pr. definisjon må være verre: Jack Daniel’s Tennessee Honey og denne.

Som om ikke Jack Daniel’s er jævlig nok finnes det altså en tapning som er blandet med kanellikør. Jeg liker kanel, og tar gjerne en epletoddy med bourbon og litt kanel på en kald dag, men denne typen ferdigblandet søl klarer jeg meg fint uten. Den offisielle produktbeskrivelsen setter igrunnen standarden greit: “Our Tennessee Fire blends warm cinnamon liqueur with the bold character of Jack Daniel’s Old No. 7 for a classic spirit with a surprisingly smooth finish.” Som om whiskey med kanel og “smooth” smak ikke er ille nok, blir “spring break”-assosiasjonene komplette med denne beskrivelsen av hvordan Tennessee Fire bør nytes, i følge produsenten: “Chilled shot, with friends, when it’s time to turn things up!”.

Selv gir jeg den samme behandling som jeg gir ekte whisk(e)y, når det skal anmeldes: Romtemperert, i et copitaglass, alene, i fred og ro.

Presentasjon:
Siden dette er en blanding av likør og Tennessee whiskey, som holder 35 %, kan det selvsagt ikke kalles whiskey. Det kan heller ikke bedømmes presentasjonsmessig som sådan. Skal vi si at flasken er en akkurat passe blanding harry og pretensiøs?

Lukt:
Kanel. Egentlig oppsummerer det hele lukten, men i etterrettelighetens navn får vi grave litt mer da… Skjerpings… Bruk sansene nå, Rasmus… Andre lukter: Kanel. Faen. Ok, en gang til: litt vanilje, litt terpentin, litt ingefær, hvetebolle fra Deli de Luca. That’s it. Med vann kommer det kun til én ny duftreferanse: Play-Doh. Og ja, det lukter fortsatt kanel.

Smak:
Har du noensinne lurt på hva som skjer hvis man lager en smoothie av verdenshistoriens mest klissete kanelbolle, Cointreau og lønnesirup? Ikke det? Ok, la meg prøve å beskrive smaken her på en annen måte: Kanel, sukker, kanel, sukker, kanel, kanel, smeltet smør, kandisert appelsinskall, vanilje, lønnesirup og en anelse sort pepper. Munnfølelsen er omtrent som å drikke sukkerlake. Hmh. Vann gir smaken et lite chili-kick, som ikke er helt forferdelig. Problemet er at resten av smaken er… vel… forferdelig.

Konklusjon:
Hva skal man si? “Dette er ikke noe for meg”? Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor – jeg liker klissete kanelboller, så hvorfor liker jeg ikke dette? Kanskje er det den dårlig integrerte spriten. Kan det være at det ikke er nok som balanserer den intense kanelsmaken? Det kan også være den unaturlige følelsen av å drikke smakstilsatt sukkerlake. På 35 % alkohol føles dette 100 ganger mer usunt, milliliter for milliliter, enn Glenfarclas 105 som holder 60 %. Tennessee Fire finnes for øyeblikket ikke på Vinmonopolet. La oss håpe det fortsetter sånn.

20/100

– Rasmus

Jack Daniel’s nettside