Jack Daniel’s

Søppelwhisk(e)y kommer i mange fasonger. Blant annet i form av et av de mest etablerte merkene i verden.

Jack Daniel’s

Nosinginfo

TypeTennessee Whiskey
Alkoholvolum40 %
LandU.S.A.
DestilleriJack Daniel's
UtgiverJack Daniel's

Jeg pleier å skrive noen ord om destilleriet når jeg anmelder en offisiell standardtapning. I dag bryter jeg denne tradisjonen. Kanskje kommer jeg tilbake til det i forbindelse med en bedre Jack Daniel’s-tapning, men når det gjelder Old no. 7 (bedre kjent som «Jack Daniel’s» eller bare «Jack») ser jeg ingen som helst grunn til å bygge opp legenden om dette ufyselige stoffet, som fortjener betegnelsen “whiskey” utelukkende av rent tekniske grunner. Jajaja, produksjonsprosessen kvalifiserer, men hva som gjør dette til et stort gjevere produkt enn Fireball er jeg jaggu ikke sikker på.

Hvorfor dette sinnet? Hvorfor alt hatet? Spoiler: Dette smaker og lukter piss. Jeg trodde lenge at Jack var definisjonen på amerikansk whiskey, og overså kvalitetsbourbon og -rye i årevis, i den tro at alt var mer eller mindre likt Jack Daniel’s. Stadig møter jeg folk som avfeier flere hundre år med tradisjon og innovasjon på grunn av et masseprodusert møkkaprodukt de var uheldige nok til å bli spyfulle av i russetiden. Så har vi den andre kategorien da; de som sier at de ikke liker whisk(e)y – bortsett fra Jack Daniel’s. Problemet er at en stor del av denne gruppen ikke liker Jack heller, de liker cola og isbiter med bismak av syntetisk vanilje og lim.

Som stor Motörhead-fan skal jeg innrømme at jeg drakk et par glass Jack & Coke til ære for Lemmy, da han døde. Musikken og savnet etter mannen stod i sentrum, og da var det mulig å nøde det i seg. Men selv i den situasjonen dundret det en stemme i bakhodet mitt: “Hvorfor i all verden kan vi ikke hylle Lemmy med Jim Beam i stedet?” sa den “mannen er død, og selv da han var i live dreit han vel i hva slags brennevin jeg drakk”.

Hyllet i filmer, musikk, TV-serier og billedkunst som et ikonisk produkt. Det tøffe brennevinet individualister og rebeller skal sverge troskap til (selv om H&M selger t-skjorter med logoen på). Brennevinet som visstnok drikkes av ekte menn, til tross for at du oftere ser flasken i hånden til juleballklare tenåringer med oppkast på skjorta enn i hånden til en person som faktisk eier en Harley.

Hvis du elsker Jack Daniel’s og av en eller annen grunn ikke har forlatt Skotsk Taake i avsky nå, her er en liten oppmuntring: Folk er forskjellige og jeg er ikke keiseren av god smak. Drikk det du synes er godt. Så en advarsel: Du kommer ikke til å like resten av denne anmeldelsen.

Du kan kjøpe en helflaske Jack Daniel’s på et Vinmonopol nær deg for 400 spenn (september 2019). Ikke gjør det.

Så, la oss få dette overstått. 

Presentasjon:
Presentasjonen er hverken bedre eller dårligere enn en drøss med andre tilsvarende masseproduserte produkter. Flasken jeg har foran meg nå har imidlertid den fordelen at den kun inneholder 5cl, ikke 70cl løsemid… jeg mener Jack Daniel’s.

Lukt:
Aaaah, ingenting kan konkurrere med denne fyldige blandingen av forskjellige typer lim og syntetisk banan. Heldigvis. Umoden banan, krembanan, bananmilkshake, banangodteri som aldri har vært i nærheten av ekte banan, modellim (polystyrene cement), frimerker, Araldite, scotch tape (må ikke forveksles med scotch whisky i denne sammenhengen). Med respekt å melde, det er et par andre lukter her også: kokevann fra maiskolber, vaniljepulver og billig dameparfyme. Det lukter stort sett vemmelig av disse tingene også.

Smak:
Selv om det var fristende å smake på modellimet i barndommen, gjorde man jo ikke det. Heldigvis finnes det en måte å forløse nysgjerrigheten på… etter man har fylt 20 selvsagt: Jack Daniel’s. En blanding av søtlige kjemiske smaker, som strekker seg fra terpentin, via lim til neglelakkfjerner. Bananen er overveldende på smaken også, nå mer i retning av en skikkelig overmoden en, dynket i skumbanan. Som om ikke det er ille nok setter det seg en kvalmende søt smak i munnen, som ikke matcher en ubehagelig syrlig note av overmoden sitron. Ta med en liten neve våt sagflis, Haribo-bjørner og en dråpe dårlig lønnesirup, og vemmelsen er komplett.

Konklusjon:
Fortsett å drikke Jack Daniel’s hvis du allerede gjør det og av en eller annen grunn liker det. Hvis du derimot kun gjør det på grunn av at det er kult, er det kanskje på tide å prøve… mer eller mindre hva som helst annet. Og hvis du ikke liker smaken, og derfor styrer unna: Gå og hent deg en god dram i barskapet. Jeg behøver ikke komme med en anbefaling akkurat nå – jeg stoler på deg og på at du ender opp med noe som faktisk er godt.

25/100

– Rasmus

Jack Daniel’s nettside