Writers Tears Copper Pot

Jeg er lei av å klage over manglende informasjon og misvisende markedsføring av irsk whiskey nå. Writers Tears produseres av ærverdige Walsh Distillery, et destilleri som holder til i en bygning fra 1700-tallet. Der har de produsert whiskey siden… oh for fuck’s sake, 2016. Det er altså ikke produsert på Walsh det jeg har i glasset. Utover Writers Tears produserer også Walsh whiskey under navnet «The Irishman» – vi har anmeldt en whiskey under dette navnet tidligere. Planen er at dette destilleriet over tid skal produsere alle de tre klassiske sortene whiskey som produseres i Irland, altså malt, grain og potstill. Som med Teeling får vi se hvordan dette blir når de begynner å bruke egne varer.

Writer’s Tears er altså en blanding av pot still whiskey (ca 60 %) og maltwhiskey (ca 40 %), og artig nok – ingen grain whiskey. Alt tyder på at pot still-andelen her kommer fra Midleton, mens det er litt mer vagt når det kommer til maltwhiskeyandelen. Skal vi gjette på Cooley eller Bushmills?

Presentasjon:
Ravfarge, 40 %, beskjedent vedheng og lite informasjon. Man blir ikke direkte slått i bakken av presentasjonen her. Heldigvis er prisen relativt beskjeden (selv om den plasserer seg noen hakk over blends som Paddy og standardwhiskeyen til Jameson).

Lukt:
En myk og frisk intro med mye sødme og sitrus – litt sitron, men primært appelsin. Gule epler, en anelse banan og et ørlite metallisk skjær bærer bud om pot still whiskeyen her. Samtidig gjør den markante ferskenlukten her det veldig fristende å tro at maltwhiskeyandelen her er Bushmills. Selvfølgelig uten at det automatisk er sant. Vanilje, nybake hveteboller, litt rugbrød, persille, lynghonning, hvit pepper og en anelse spearmint. Med vann blir preget av bakverk og fersken kraftigere, samt at det kommer til litt appelsinmarmelade, sitronmelisse, et kirsebær, samt en svak brent lukt, i retning av brent papp, som det er litt vanskelig å bli venn med.

Smak:
Smaken er overraskende kraftig etter den milde lukten, og denne gangen er det en positiv ting. Den tilsynelatende relativt unge spriten spiller godt på lag med det fruktige, mens vanilje og litt raffinert sukker gir det hele en viss balanse. Fersken, stangselleri, umoden pære, engilsh breakfast tea, shortbread og Schweppes Bitter Lemon. Tanniner og ung sprit plasserer Writers’ Tears i den bitre enden av skalene, men dette er hverken krast eller helt ute av balanse. Drukjerner, appelsinsukkertøy, syltet ingefær. Vann gjør smaken noe mer bitter på bekostning av sødmen, noe som whiskeyen faktisk nyter godt av. Sødmen virker nå mindre raffinert og med det bedre integrert. De fruktige smakene avtar en del, og blir byttet ut med mer grønne urter – salvie og koriander. Litt mango i ettersmaken, som for øvrig er litt søtere enn smaken ellers.

Konklusjon:
Det er en helstøpt dram dette her. Bitterheten og fruktigheten spiller bra på lag i en relativt godt balansert whiskey. Det finnes mer engasjerende irsk whiskey enn denne, det finnes fyldigere og mer komplekse whiskeyer. Writers’ Tears har imidlertid alt det man forventer av en god hverdagsdram – kvalitet og god smak uten at den er såpass bråkete og intens at den overskygger den gode samtalen. Jeg kan trygt anbefale denne whiskeyen, både for triste forfattere og andre. Bare vær klar over at det finnes enda bedre irske whiskeyer i samme prisklasse.

74/100

– Rasmus

Walsh’ nettside