Paddy Irish Whiskey

Da jeg forleden tok for meg Powers Gold Label, en annen irsk blend, var merkets historie et lite ankepunkt. Produksjonen av den tradisjonsrike Dublinwhiskeyen var flyttet til Cork og gjort om til noe annet enn single pot still whiskeyen den var i utgangspunktet. Med Paddy Irish Whiskey stiller ting seg helt annerledes. Dette har vært et Cork-produkt helt siden Cork Distilleries Company ble etablert i 1877. Okay, så fikk kanskje ikke whiskeyen navnet ‘Paddy’ før i 1912, men opprinnelsen til navnet er bare noen få år yngre enn destilleriet. I 1882 ble en selger med überirske navnet Paddy Flaherty (seriøst: blir det mer irsk enn dette?) hyret inn av det Cork Distilleries for å pushe whiskeyen deres på tørste pubgjester. Fremgangsmåten hans var å gå fra pub til pub og spandere whiskey på folk. Ikke overraskende var dette svært effektivt. Paddy ble et ikon for irsk whiskey, og whiskeyen ble altså omdøpt til Paddy i hans ære i 1912.

Siden den tid har whiskeyen vært en av de mest solgte i Irland, spesielt blant de med litt dårlig råd. Paddy har alltid vært et relativt billig alternativ, en ærlig dram for den irske arbeider, ikke et luksusprodukt for fiffen. Det var også slik jeg ble introdusert for denne drammen en gang på begynnelsen av 2000-tallet – som whiskeyen ekte irer drakk. Det smakte godt med Paddy den fuktige kvelden på Dubliner i Oslo, men jeg har ikke oppsøkt den siden. Kanskje var jeg litt for redd for at live folkemusikk, anselige mengder Guinness og en god overdose irsk nasjonalromantikk overstyrte sansene.

Presentasjon:
Alt er som ventet av en enkel blend her, fra alkoholvolum til vedheng. Det som er litt mer interessant er at whiskeyen noen steder markedsføres med at den har ligget inntil 7 år på fat. Inntil 7 år er i motsetning til minimum 7 år ikke spesielt imponerende. Det blir litt som å si at kjøttdeigen inneholder inntil 90 % storfekjøtt – ikke et skinnende tegn på kvalitet.

Lukt:
Det er sjelden en god ting at en whiskey på bare 40 % begynner såpass spritdrevet. Man kunne forstått det fra en ung cask strength, mange av dem trenger litt ekstra tid å lufte seg, men selv etter drøyt 10 minutter i glasset er det noe litt vodkaaktig over Paddy. Heldigvis er det mer enn det. En spiss og relativt fruktig lukt, med appelsinmarmelade, Grand Marinier-likør, peppermynte, aprikos og anis. Alt i alt kunne dette gitt whiskeyen en ganske behagelig lukt, hvis det ikke hadde vært for de røffe pregene av vodka og malteddik. Som ventet hjelper vann litt for å få bukt med overtonene av vodka. Det kommer til litt kardemomme og et hint av fersk asfalt, men heller ikke stort mer.

Smak:
Heller ikke smaken begynner noe særlig tilfredsstillende. Whiskeyen fremstår som simultant vannete og spritdrevet. Det er riktignok en fin anissmak her, som sammen med raffinert sukker og hint av gule epler og vanilje gir whiskeyen et hint av særpreg. Dessverre kan det ikke beskrives som stort mer enn et hint. Litt grønn pepper, litt ruccola og et snev av hvitvinseddik. Etter den er tilsatt vann blir ikke Paddy noe mindre vannete, men det er vel langt på vei som forventet. Samtidig kommer friskheten i whiskeyen mer til sin rett nå, og nye preg av sitron, eplejuice (fra konsentrat), melis og rips gjør ting litt hyggeligere. Dessverre er ikke dette nok til å gjøre whiskeyen spennende, i beste fall er dette drikkelig.

Konklusjon:
Har smaken min endret seg eller er dette en av whiskeyene som virkelig har fått lide i det siste. Personlig tror jeg det er litt av begge deler. Paddy har aldri utgitt seg for å være en fancy whiskey, og de beviser til gangs at de ikke er det nå. Slik den er nå plasserer den seg på nivå med standardwhiskeyen til Jameson: Den gjør jobben (hvis man drikker den blir man full), men vurdert ut fra smak og lukt er dette ganske så nitrist. For mange vil dette imidlertid være mer enn nok.

33/100

– Rasmus

Paddys nettside