Longrow 10 YO 100 Proof

Det har blitt dyrere å være whiskyentusiast i Norge de siste årene, mye dyrere. Jeg skal ikke spekulere i hva som er grunnen til de radikale prisøkningene på relativt mange whiskyer denne gangen, men det har dukket opp et dilemma som man ikke behøvde å ta stilling til på samme måte før: “Når denne gode whiskyen er drukket opp – hvor mye er du villig til å betale for en ny flaske av den samme whiskyen?” Jeg likte f.eks. The Balvenie – Caribbean Cask 14 da jeg anmeldte den i november 2014, men allerede da var jeg litt usikker på om den var verdt prisen. På den tiden kostet den i overkant av 700 kroner. Nå, ca 8 måneder senere, ligger polprisen på nesten 1100,- En ting er at jeg personlig ikke synes Caribbean Cask er verdt den nåvarende prisen, en annen ting er at differansen sammenlignet med prisen for under et år siden utgjør nesten like mye som en helflaske god maltwhisky, et tredje aspekt er at whiskyen nå må konkurrere i en annen divisjon kvalitetsmessig. Det finnes fortsatt svært gode whiskyer der ute til rundt tusenlappen.

Noe av det samme er tilfellet med Longrow 10 yrs, 100 proof. Denne fatstyrketapningen fra Springbanks serie med røykfylt whisky gjorde et byks fra en pris på ca 575 kroner (da jeg kjøpte min flaske for noen år siden) til dagens pris på 930,-  (juli 2015). Flasken begynner å bli tom, og hvis jeg skal være fristet til å kjøpe en ny må whiskyen ha god nok kvalitet til å konkurrere med f.eks. Cairdeas-tapningene til Laphroaig eller Ardbeg Uigeadail, ikke Laphroaig 10 og Ardbeg 10 som den lå på prisnivået til før.

Presentasjon:
Akkurat slik jeg liker å se en whisky – fatstyrke på hele 57 %, ingen kjølefiltrering, ingen tilsatt farge og bra vedheng.

Lukt:
Det hele begynner røft og fyldig med kraftige preg av sot, røde epler, stearinlys, manukahonning og røkt malt. Alkoholen biter litt i nesen, men uten merkbare preg av fusel, aceton eller andre tegn på uferdig sprit. Likhetstrekkene med Springbank 10 er mange, men den kompakte røyken og sherryfinessen minner vel så mye om Lagavulin 16. Vaniljepulver, roser og lønnesirup gir ekstra sødme, mens preg av brøddeig, mineraler og tang gir lukten bredde. En skvett vann henter frem nye lukter av sort pepper, pekannøtter og nektariner.

Smak:
Selv om pregene av sot og røyk er der på lukten er det først på smaken at denne whiskyen befester sin posisjon som røykbombe. Går det an å kandisere epler i en røykeovn? Fruktig, røykfylt, søtt, salt, surt, bittert – denne whiskyen utfordrer smaksløkene som et eksperimentelt måltid. Munnhulen fylles med røyk og sot, baksiden av tungen tørker ut med smak av limeskall og friske eiketanniner, mens syrlige grønne epler og hint av sitron kjemper mot kandissukker, marshmallows og maltose. Hiv på en klype kakaopulver og bordsalt i ettersmaken, og du sitter igjen med en whisky som utfordrer mesteparten av smakssansen. Munnfølelsen er herlig tykk, men med en litt skarp kant, som kler smaken godt. Som ventet blir smaken noe mer sammensatt etter man har tilsatt vann. Røyken, sødmen og bitterheten tar mer føring, mens syrligheten og saltet dempes noe. Hint av karamellsaus, drueskall, kvae og malteddik kommer til av nye smaker, mens kakaopulveret i ettersmaken blir noe mer tydelig.

Konklusjon:
Som det meste Springbank utgir er dette bra greier. Det høye alkoholvolumet gir hovedsmakene og -luktene ekstra tyngde, og særlig det relativt solide røykpreget til Longrow er godt implementert – kraftig, men holdt i sjakk av de andre tunge pregene fra destillatet og fatene. Er denne whiskyen verdt 930 kroner? Vel, det kommer helt an på hva man sammenligner den med. Kvalitetsmessig kan den i hvert fall konkurrere med mye annet i denne prisklassen. Når det er sagt kunne de forskjellige smakene godt kriget litt mindre med hverandre, og jeg ser for meg at et par år til på fat kunne hevet denne enda noen hakk. Samtidig får man akkurat det man forventer av en yngre Springbank/Longrow, og det er ikke en negativ ting. I hvert fall ikke i min verden.

85/100

– Rasmus

Springbanks nettside