Ardbeg Cadenhead 15 YO, 1994-2009, «Authentic Collection»

Alt som er gyllent er ikke gull, og alt som ser bra ut på papiret er ikke nødvendigvis bra i glasset. Denne 15 år gamle Ardbegen fra Cadenhead's er et bevis på at også de store kan gjøre feil, og at man skal være litt forsiktig med hva man bruker penger på.

Ardbeg Cadenhead 15 YO, 1994-2009, «Authentic Collection»

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum58,1 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriArdbeg
UtgiverCadenhead's

Det er et velkjent faktum, kjære leser, at prisen på Ardbeg (med unntak av Ardbeg Ten) har nådd et nivå som begynner å nærme seg idiotisk. Mesteparten av kritikken rettes mot de årlige spesialtapningene som Auriverdes og Galileo, men også en god del flasker fra uavhengige tappere koster nå mer enn de er verdt. Det kan fortsatt være snakk om glimrende whisky, men når man må betale 4-5000+ for en whisky fra 90-tallet faller i hvert fall jeg av. Joda, det finnes folk som er villige til å betale for det, og det er selvsagt ikke noe galt med det, men et spørsmål man bør stille seg er “finnes det bedre ting å bruke pengene på?”. For 5000 kroner kan man få 5 flasker Uigeadail og en god middag, man kan få 11 flasker av den flotte hverdagswhiskyen Glengoyne 10, eller man kan få seg en fin helg i Edinburgh inkludert et par gode drammer. For mange vil nok disse alternativene friste  mer.

Denne tapningen av 15 år gammel Ardbeg er ikke så lett å få tak i lenger, og skulle man snuble over den må man nok forvente å bla opp en del penger, selv om den ikke er blant de dyreste der ute. Flasken ble kjøpt for noen år siden, da prisnivået var hyggeligere enn det er nå, og ikke minst den kunne kjøpes til en pris som gjorde at man trygt kunne kjøpe flasken uten å ha testet whiskyen først. Dette er en av 284 flasker som kom ut av et bourbon hogshead, destillert i 1994 og tappet på flaske i 2009.

Presentasjon:
Fin naturlig gyllen farge, ingen kjølefiltrering og hele 58,1 % alkohol kan man like. Vedhenget er relativt pent.

Ardbeg 15, CadenheadsLukt:
I kjent Ardbeg-stil lukter det både røyk og sitrus her, men de klassiske Ardbeg-pregene må dessverre spille annenfiolin til noen ganske stusselige lukter av vaskemiddel, kompost og svovel. Heldigvis er det også gode preg av vanilje, rosevann og kokos, som tyder på et relativt ferskt bourbonfat, samt hint av høy og et litt beskt maltpreg som i og for seg kler sødmen relativt greit. Jeg finner også preg av brent karamell, høvelspon, kalk og mandler, uten at noen av disse luktene er bærende nok til å dempe de litt tristere pregene her. Dessverre gjør ikke vann lukten noen tjenester. Den emmene sødmen med hint av kompost blir enda mer førende, og røyken demper seg et par hakk. Innslag av lær og møbelpolish er forsåvidt kjærkomment, mens en litt merkelig nøttemiks og hint av tørr hvitvin beveger ting i litt feil retning igjen.

Smak:
Dessverre lider også smaken under en del skjønnhetsfeil. Det er noe tett og innesluttet her, litt som et rom det ikke har vært luftet i på lang tid. Bitter eik styrer smaken, og legger lokk på både vaniljesødmen og de mineralske smakene i bakgrunnen. Røyksmaken er forsåvidt god og kraftig, men også den havner litt i skyggen av eiken. Videre dukker det opp preg av marsipan som har gått over datostemplingen, salvie, furunål, surdeigsbrød og melne bananer. Munnfølelsen er relativt tørr og snerpete, og alkoholvolumet blir litt i overkant neat. Heldigvis får smaken et lite løft med vann. Vaniljepregene blir tydeligere, noe som tar litt brodden av den dårlige eiken, og røyken blir litt fyldigere, samtidig som munnfølelsen blir litt mer oljete. Desssverre er ikke disse forbedringene nok til å gjøre dette til en spesielt god whisky. Særlig “årgangsmarsipanen” og svovelen gjør dette til en mildt ubehagelig opplevelse, og den nærmeste bittersøte smaken kler ikke røykpregene i det hele tatt.

Konklusjon:
Jeg har stor respekt for både Ardbeg og Cadenhead’s, men akkurat denne whiskyen holder dessverre ikke mål. Dette er et eksempel på en whisky som har alle forutsetninger for å være bra, men som rett og slett ikke når opp. Den har tatt for mye fat på de 15 årene, og jeg har også en følelse av at kvaliteten på dette fatet ikke var noe særlig å skryte av. Når det er sagt bør man ikke la denne whiskyen hindre en fra å kjøpe brennevin fra Cadenhead’s. Det finnes såpass mye god whisky fra denne erverdige tapperen der ute som holder høy kvalitet at jeg kan tilgi denne tapningen, og putte den i “unntaket som bekrefter regelen”-boksen. Samtidig er dette en grei påminnelse om farene ved å kjøpe whisky blindt, og særlig det å bruke mye penger på en whisky som ser bra ut på papiret. Selv om det står Ardbeg og Cadenhead’s på flasken er det ikke sikkert kvaliteten forsvarer prisen.

44/100

– Rasmus