Ardbeg – Auriverdes

I forbindelse med fotball-VM i Brasil i 2014 bestemte Ardbeg seg for å gi ut en whisky som langt på vei hyller det brasilianske landslaget. Man kan kanskje lure på hva latinamerikansk fotball har med røyktung whisky fra en forblåst skotsk øy å gjøre, men det er da en slags tanke bak det?

Ardbeg – Auriverdes

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum49,9 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriArdbeg
UtgiverArdbeg

Så var vi kommet til den tiden på året igjen. Ardbeg gir ut sin årlige spesialtapning til en herlig blanding av glede og irritasjon. Hardcore fans jubler over å få utforske nok et Ardbeg-uttrykk, whiskyinvestorer gnir seg i hendene og taster febrilsk på kalkulatoren, og nostalgiske whiskyentusiaster spyr ut eder og galle på diverse whiskyfora, der de forbanner Ardbeg for å gi ut nok en relativt ung whisky til nærmere tusenlappen, før de drar rett til den første og beste forhandleren og kjøper en flaske Ardmore eller Port Charlotte i ren protest.

Hvorfor dette voldsomme  engasjementet? Alt kan kanskje forklares med de følgende spørsmålene, og hvorvidt man stiller dem med en positiv eller negativ klang i stemmen: Hva er det Ardbeg serverer oss denne gangen? Tidligere har vi blant annet drevet med røykdykking, vært på alligatorjakt i det skotske myrlandskapet, reist til verdensrommet og bedrevet arkeologi – hvilket påfunn har markedsføringsteamet til Ardbeg og Louis Vuitton kommet opp med nå? Hvor mye er denne flasken egentlig verdt? Det siste spørsmålet er nok viktigst. Hvis man bor i Norge og svaret er lavere enn 915kr kan man glemme det først som sist.

Temaet denne gangen er fotball. “Auriverde” (gull og grønn) er kallenavnet på det brasilianske flagget og det brasilianske fotballaget. Passende nok i et såpass spesielt VM-år. Ardbeg har lagt til en ‘s’ på slutten, og bruker navnet som en dobbelbetydning for brasiliansk fotball og Ardbegs gylne whisky og grønne flaske. Det gikk nok ikke så bra i VM for Brasil som de hadde ønsket, men forhåpentligvis går denne whiskyen for gull i stedet for en litt slapp fjerdeplass.

Presentasjon:DSC_3855
Jepp, grønn flaske og gyllent innhold, akkurat som lovet. Trenden med å legge alkoholvolumet rundt 50 % på spesialtapninger holder seg i år også, og konsistensen virker et lite hakk mer tyktflytende enn jeg er vant til fra nyere Ardbeg.

Lukt:
Frisk sitrus, først og fremst sitron ledsager den første skyen av typisk Ardbeg-røyk i starten. En tiltagende vaniljesødme utgjør den tredje pilaren, som vanligvis trengs for å gjøre en whisky av denne typen stødig. Alkoholen biter litt i starten, men de mest markante fuselpregene gir seg i stor grad etter litt lufting. Hint av marsipan, litt sjokolade, litt sjøsprøyt, kalk, kamfer og en anelse grønt løv. Det er også en fin naturlig sødme her som minner en del om ferske sukkerrør. Noen dråper vann løfter sjokoladenoten mange hakk, og gjør den til et dominerende preg sammen med røyk og søtlig sitron. Litt umoden banan og en noe kraftigere maltkarakter på røyken kommer også frem. Ellers fremstår dette mest som en litt mindre alkoholpreget utgave av hvordan whiskyen var bar.

Smak:
Ardbegrøyken er der umiddelbart, sammen med en god slurk sjøvann og den friske sukkerrørsødmen, men plutselig skjer det noe litt overraskende: Røyken blir degradert til en støttefunksjon for en finfin dessertbufé: Sitronfromasj, sjokoladefondant og sitrussalat står på menyen. Alt pent dandert med en lett vaniljesaus og syrlige bær. Søtt, men med en god balanse av syrlighet, og veltilpasset røyk. Saltsmaken er det eneste litt malplasserte i utviklingen. Den blir rett og slett litt for kraftig sammen med resten. Litt vann hjelper smaken i riktig retning: Sjøsprøyten dempes akkurat nok til at sjokolade- og sitrustonene kan gjøre jobben ordentlig. Lys sjokolademousse med biter av mørk sjokolade, limesorbet, litt grønn seigmann. Mer bitterhet enn syrlighet over sitrussmaken nå, altså, noe som i stor grad kommer av mer utviklede taniner. Det er nok ikke spesielt mye whisky over 11-12 år her, men taninene skaper et visst inntrykk av at det er det like vel.

Konklusjon:
Nok en gang en fornøyelig whisky fra Ardbeg, som jeg personlig synes er verdt prisen, og som jeg setter noen hakk over de to foregående spesialene – Ardbog og Galileo. Samtidig opplever jeg ikke at dette er helt på nivå med Ardbeger som Uigeadail, Alligator og Renaissance. Fans av Ardbeg kan trygt handle, og mange har sikkert gjort det allerede. Hvis du tilhører gruppen som liker Ardbeg, men som ikke nødvendigvis har et sterkt behov for å teste alle nye uttrykk som kommer derfra finnes det andre gode whiskyer i denne prisklassen, så det kan godt tenkes det finnes bedre løsninger for deg. Og hvis du er en av “de frafalne” som synes markedsføring og gimmicks har gått for langt, har jeg lyst til å minne deg på et par ting: purung Octomore fra Bruichladdich selges ofte til godt over tusenlappen, og selger i all hovedsak på gimmicken at fenolnivået er ekstremt høyt og at flaskedesignet er fancy. Laphroaig Cairdeas uten aldersbetegnelse prissettes omtrent på nivå med Ardbegs årlig utgivelser. Kilchoman pumper stadig ut nye unge whiskyer som slett ikke er billige. Mange av de nevnte whiskyene holder svært høy kvalitet, og hvis man liker dem bedre er jo saken enkel. Poenget mitt er som følger: Ardbeg er kanskje det synligste eksempelet på høyt priset, gimmicky whisky på Islay, men de er langt fra de eneste som gjør det. Og for å runde av der jeg begynte: Auriverdes får ingen gullmedalje av meg (90+ poeng), men sølv deler jeg gladelig ut.

84/100

– Rasmus

Ardbegs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises