Bunnahabhain Provenance Young & Feisty

Det er et poeng som er verdt å repetere: Har du funnet et destilleri du har sansen for, eller føler at du kjenner godt, sjekk ut noen uavhengige tappere! Du får da muligheten til å se andre sider ved destillatet, og hvordan det oppfører seg over tid under andre fagfolks kvalitetskontroll. Douglas Laing er et naturlig sted å begynne siden de har stadig et godt utvalg derfra på Vinmonopolet. Slik markedet er nå er prisene helt på nivå (og noen tilfeller under) hva som kreves for offisielle tapninger. Det er også en mulighet til å smake saker fra destillerier som ikke finnes lengre, men det får bli et tema til en annen gang.

Vi har tidligere anmeldt noen whiskyer fra Bunnahabhain, et destilleri som kjennetegnes med en mild smaksprofil tross sin lokalisering på Islay. Med unntak av Toiteach, er de som regel uten torvrøyk og lagret på sherryfat. Standarden er en 12-åring som vi likte svært godt, og vi går også god for Darach Ùr som riktig nok har blitt lagret på amerikansk eik.

Presentasjon:
I likhet med Blair Athol Provenance 12 yrs 1999, er dette en snerten liten 20cl med like fin boks.  Det hadde vært greit å vite hvor ung ”Young & Feisty” faktisk er, men det eneste jeg får vite er at den er en single cask og at den ble destillert en vinter. Fargen er en særdeles lys gyllen, noe som ikke nødvendigvis er en indikasjon på alder eller fattype, men antar at dette smaksmessig kommer til å være drevet av spriten. Ikke har den noe spesielt godt cling, som også er en indikasjon på et ungt uttrykk. Vann gjør den tåket, altså ingen kjølefiltrering.

Lukt:
Oh boy! Ingen tvil om hva whisky lages av. Dette er korn og gjær i skjønn forening. Ung er stikkordet, og litt lufting har den ikke vondt av. Vanilje, aprikos, kalk, gummi, litt sjø og heldigvis relativt mild aceton. Vann gjør den nesten anonym i forhold til fatpreg, men får frem litt mer av sjøen på grensen til rå østers. I tillegg kan et svakt hint av torvrøyk anes. Kort oppsummert har den en ung nese som overlever på et godt destillat- men ser liten underholdningsverdi utover at dette er en veldig ung Bunnahabhain.

Smak:
Her kommer betegnelsen ”Feisty” inn. Den er sprelsk, den er livlig, og den har ingen intensjon om å la deg dvele ved noen preg. Munnfølelsen er lett og litt melen, veldig mye korn som gjør deg litt tørr i munnen. Jeg kjenner også et tydelig preg av krydder og lakris, og får en assosiasjon til Fisherman’s Friend. Fin balanse mellom honningsødme og krydderpreg som varer ut i en litt mild ettersmak. Mye av den samme skjer i munnen som på nesen med vann. Litt mer syrlig nå, med frisk sitrus og tilforlatelig smak av salt. Ettersmaken har mer korn med vann enn uten og er halvtørr. Ingen opptur smaksmessig, men relativt lettdrikkelig.

Konklusjon:
Jeg tenkte da jeg først luktet på denne at jeg skulle bruke ordspillet ”Young & Feinty”, det vil si at den hadde for mye preg av feints – den siste delen av spriten som man i varierende grad kutter av som skal videre under destilleringen. Feints gir spriten karakter fra malten, som igjen blir temmet under fatlagringen. Det er mye ”råvarepreg” i denne, men samtidig er ”Feinty” å legge litt for mye vekt på svakhetene. Jeg antar at meningen med produktet var å presentere en ung og uvøren Bunnahabhain, og det har Douglas Laing fått til. Er det spesielt godt? Tja, det er ikke vondt- men jeg tror jeg fortsatt fortrekker standard Bunnahabhain.

69/100

– Anders

Douglas Laings hjemmeside