Bunnahabhain Toiteach

Selv om Bunnahabhain kommer fra Islay er de ikke kjent for å produsere whisky med intens røyksmak. Fra tid til annen har de selvfølgelig eksperimentert med dette også, men Bunnahabhain er først og fremst et destilleri man oppsøker når man vil ha noe delikat og behagelig. De har riktignok noe av det samme maritime preget som noen av sine naboer, men likheten stopper vanligvis der.

Toiteach er et unntak fra denne regelen. Man har kjørt på med ganske røyktung malt, og toppet opp med litt ekstra sherryfatlagring. Dessverre har Bunnahabhain med denne whiskyen også kastet seg på trenden med å gi ut whisky uten aldersbetegnelse. De har gjort det før for taxfree, men nå er de altså i gang med det på mer allment tilgjengelige whiskyer også. Da er det grunn til å forvente ganske ung whisky her. Ikke nødvendigvis et stort problem hvis det er velgjort og prisen stemmer, men definitivt noe å være obs på. «Toiteach» er forøvrig det gæliske ordet for «røykfylt».

Presentasjon:
Klassisk og umiskjennelig, klumpete, mørk Bunnahabhain-flaske, som jeg har blitt vant til å forbinde med kvalitet. 46 % alkohol, ikke kjølefiltrert og med en lys og naturlig farge. Det eneste jeg savner for å være storfornøyd her er en aldersbetegnelse.

Lukt:
Starten er preget av en god del peppermynte, fusel og rå champignon, og man får umiddelbart en følelse av at dette er ganske unge greier. Parallelt med dette, nærmest som en konkurrerende helhet, finner jeg  moreller, valnøtter, litt surmelk, litt overmodne plommer og en litt uplasserbar sødme (jeg har lyst til å si marsipan, men mulig nesen min spiller meg et puss her). En fellesnevner gjennom hele lukten er en merkbar Islay-røyklukt, som kan minne litt om noen av whiskyene til nabodestilleriet Caol Ila.

Med vann setter ting seg litt mer. Røyken, frukten, nøttene og de litt rå spritpregene spiller mer på lag, og åpner også opp for en god og kompakt karamellukt. Røyken blir tydeligere, det kommer en god del sort pepper frem, og en maritim lukt som drar tankene i retning av tang som tørker i solen. Whiskyen har rett og slett blitt mer typisk Islay.

Smak:
Smaken neat er omtrent like spaltet som på nesen, og whiskyen slynger seg rundt mellom yngre råsprit-aktige toner og mer etablerte fatsmaker. I det ene øyeblikket sitter jeg med munnen full av Polly “Småsulten” nøttemiks med tørket frukt, i det neste malteddik, fusel og champignon, så kommer det fruktige innslag (først og fremst plomme og kirsebær). Rekkefølgen varierer fra slurk til slurk, og smakene duver frem og tilbake som bølgene utenfor Islay. Tankene går i retning av en karusell på et slitt gammelt tivoli, og jeg tar meg selv i å lure på om dette er trygt eller ikke. Også i smaken er røyken det bindende leddet mellom de forskjellige delene, og den får her noe støtte fra både salt og pepper.

Også på smaken blir Toiteach mer balansert med vann, nåvel litt mer i hvert fall. Det som først og fremst stabiliserer whiskyen er at de typiske Islay-pregene med røyk og saltvann tar over mer av kontrollen, og peppersmaken kommer frem for alvor. Faktisk er peppersmaken i nærheten av Talisker-nivå her, noe som overhodet ikke er meg imot. Det svinger fortsatt mye frem og tilbake, men karusellen har blitt pusset opp litt, så den verste skrekken har gitt seg. Avslutningen kommer i form av litt karamell, litt bitter sitrus, snev av malt og selvfølgelig en god del røyk.

Konklusjon:
Jeg har levd med denne flasken en god stund, og bevisst ventet lenge med å anmelde den. Noen ganger har den vært et koselig møte, andre ganger har det blitt litt vel mye tivoli. En av hovedsvakhetene her er innslagene av ung og rå sprit. De som reagerer mye på dette kan nok styre unna Toiteach først som sist. Det at den mangler litt stabilitet og rett og slett kan fremstå som uforutsigbar fra slurk til slurk er en annen svakhet hvis man skal forsøke å se objektivt på det. Samtidig er det noe fandenivoldsk, kompromissløst og kaotisk over denne whiskyen som tiltaler meg. Behøver alt å være helt safe hele tiden? Har man virkelig lyst på perfekt balansert whisky til enhver tid? Også var det dette med den unge spriten da: Jeg har latt meg imponere over unge Bunnahabhain-tapninger før, og hvis jeg først skal drikke en ung dram kommer jeg ikke på mange destillerier som får til dette bedre enn nettopp Bunnahabhain. Joda, det er helt ok dette her, selv om den ikke havner helt på karaktertoppen. Skal du ha en Bunnahabhain i denne prisklassen ville jeg nok heller gått for 12-åringen. Men det er nå en gang min smak.

74/100

– Rasmus

Bunnahabhains nettside