Mortlach Gordon & MacPhail 100 Proof, Quarter Cask CS

Laphroaig Quarter Cask på fatstyrke? Høres som en drøm som endelig har blitt virkelighet, ikke sant? Vel, denne gangen treffer ikke whiskyen helt.

Mortlach Gordon & MacPhail 100 Proof, Quarter Cask CS

Laphroaig 10 er en ekte hverdagsklassiker? Prisen er hyggelig, smak og lukt er full av egenart, og ihvertfall for de av oss som vet å sette pris på ting med røyksmak er den farlig lettdrikkelig. Problemet med den er det lave alkoholvolumet, som tar noe fra Laphroaigs intensitet og får whiskyen til å fremstå som nedvannet høyoktan. At Laphroaig 10 taper på sitt lave alkoholvolum er ikke spekulasjon, det er fakta – noe den årlige ti år gamle Cask Strength-tapningen beviser gang på gang.

Siden fatstyrkevarianten av tiåringen ikke alltid er så lett å få tak i Quarter Cask ofte et godt alternativ. Selv om den ligger inne her på siden med en noe høyere score enn jeg ville gitt den selv, er det fortsatt en av whiskyene jeg anbefaler oftest innen denne stilen. En heftigere whisky enn tieren, som på gir akkurat det kicket man ønsker av en sinnawhisky fra Islay. Alkoholen spiller selvsagt inn her – 48 % sammenlignet med 40 % – men annen fatbruk og litt yngre alder er det ingen tvil om at Quarter Cask står på egne ben som et eget uttrykk.

Så et lite tankeeksperiment: Hvis 10-åringen gjør seg bedre på fatstyrke følger det vel at det samme gjelder Quarter Cask? Heldigvis behøver vi ikke lure på akkurat det, for en av de to 2017-utgavene av Laphroaig Cairdeas var nettopp det: Quarter Cask med fatstyrke på 57,2 %. Den andre var en 15-åring jeg har dekket tidligere.

Lukt:
Hvis man har drukket noen flasker *kremt* med Quarter Cask i løpet av livet vil ikke lukten her komme som noe sjokk. QC har alltid vært den ekstreme lillebroren til tiåringen – whiskyen som har mer av alt: Mer røyk, mer alkohol, mer sødme, mer vanilje og mer sjø. Akkurat det får vi her også, samt sitron, hamp, kalk, klor og grønne epler. Sammenlignet med den vanlige Quarter Cask’en er det litt mer nøtter og tanniner – det virker rett og slett som det høyere alkoholvolumet driver fatene enda mer frem i forgrunnen. Et par dråper vann hjelper noe på lukten (merk: vi er fortsatt langt over den vanlige QC’ens 48 %). Fine røstede preg av toast og kaffe, samt lær, pipetobakk, og løvetann. 

Smak:
Selvsagt smaker det godt, det smaker Laphroaig, røyk og vanilje. Men der man kanskje skulle forventet at det ekstra alkoholvolumet gjorde ting markant bedre (som 10 CS gjør sammenlignet med den vanlige tiåringen) fungerer ting mot sin hensikt her. For det første er det altfor mye tanniner. For det andre tar vaniljen overhånd. Røyk, saltvann, østers, sitron, Nesquick, jod, flint og hvit pepper. Det begynner søtt og røykfylt, og sklir så over i surt og røykfylt mot ettersmaken. I likhet med lukten nyter smaken godt av noen dråper vann. Nye preg av kandisert anis, røde epler, kvann, hamp og toast kommer til. Røyken blir også mer markant, og selv om vaniljen fortsatt dominerer, smaker det rett og slett bedre nå.

Konklusjon:
Dessverre viser det seg at selv om en CS-utgave var en god idé på papiret, funker den dårligere i praksis. Kan det rett og slett hende at den vanlige Quarter Casken utnytter potensialet til fulle på 48 %, og at den ekstra intensiteten man får av ca 10 ekstra prosentpoeng rett og slett ødelegger balansen? Alle som liker Laphroaig vil nok like denne også, men den står ikke helt til forventningene.

80/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside