Laphroaig – Càirdeas 2017, 15 YO

15 år gammel bourbonfatlagret Laphroaig: Det er grunn til å forvente en god whisky, men er dette virkelig noe nytt?

Laphroaig – Càirdeas 2017, 15 YO

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLaphroaig
UtgiverLaphroaig

Jeg liker Laphroaig best når det er minst mulig dilldall med eksperimentell fatlagring. Gi meg Laffe på gode bourbonfat eller (noe man dessverre sjelden eller aldri ser fra destilleriet selv) et rolig olorosofat. En tapning som har ligget 15 år på first fill bourbonfat er naturlig nok forlokkende da, men to spørsmål dukker umiddelbart opp: 1. Hva gjør denne interessant, når de ga ut en whisky som på papiret burde vært nesten klin lik 2 år i forveien med 15-åringen fra 2015? 2. Hva er egentlig den overordnede tankegangen bak Càirdeas-tapningene? I teorien tilfører ikke denne 15-åringen noe nytt til Laphroaigs utvalg.

Så dukker nysgjerrigheten opp. Laphroaig var bedre før (for å bruke et uttrykk som har vært brukt for mye om for mange ting) . Røyken og medisinsmaken kledde den langt tørrere profilen destilleriet hadde før, noe som i senere tid synes å være byttet ut med en fruktigere stil. Hva om akkurat denne minner mer om den langt bedre gamle 15-åringen enn den fra 2015?

Som så ofte når jeg anmelder Laphroaig sender jeg ut en stor takk til Martin for donasjonen!

Presentasjon:
43 % er kanskje greit for en standardtapning (egentlig ikke), men i Cairdeas-sammenheng virker det direkte gnient. Hvor ofte ser du spesialtapninger for fanklubbene til Islay-destillerier med så lavt alkoholvolum?

Lukt:
Denne 15-åringen lukter jaggu som en slags mellomting mellom den gamle og den (relativt) nye 15-åringen til Laphroaig! Litt av ungdommeligheten og frukten til den nye, samtidig som den har mye av det tørre og medisinale til den gamle. Kamfer, jod, vanilje, fersk torv, fyldig torvrøyk, røstet malt, TCP, hamp, østers, sitron, sort pepper, sennepspulver. Basically alt man ønsker seg i en god Laphroaig. Det er riktignok et kraftigere bourbonuttrykk, med mye mer markant vanilje sammenlignet med den gamle 15-åringen, samt litt eple- og pæredrops man finner i den nye 15-åringen. Vann gjør lukten en anelse mer fruktig og tilfører litt jern, våpenolje og høstløv.

Smak:
Også smaken har mye til felles med den gamle 15-åringen, og er, med mulig unntak av 21 for FoL den offisielle Laphroaigen i nyere tid som minner mest om denne. Masse vanilje og kamfer, men også store mengder tørr “kiln smoke”, torv, kull, jod, salt, hvetemel, malt, grapefrukt, sort pepper og en anelse klor. Smaken er ikke fullt så kompleks som lukten, og den har et ørlite spritstikk som kræsjer litt med den (til Laphroaig å være) ganske så elegante smaken. Med vann kommer det til litt eikebitterhet, mer markant røyk, tjære, epleskall og Dijon-sennep.

Konklusjon:
Endelig en tørr, ikke så fruktig, Laphroaig som gir et blaff av fordums storhet. Likheten med den gamle 15-åringen er åpenbar, uten at denne er fullt så kompleks eller elegant. Kommer du over denne til rundt tusenlappen (noe whiskybase.com hinter til at bør være mulig, uten at man skal legge for stor vekt på akkurat det) er det bare å handle. Nærmer den seg 1500,- finnes det bedre kjøp (men ikke nødvendigvis i denne stilen).

83/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside