Johnnie Walker Gold Label Reserve

Jeg var såvidt inne på denne whiskyen for snaut to år siden, da storebror Platinum Label var oppe til vurdering. En dyr men god blend, som viste hva 18 år gammel Johnnie Walker kan være. Gold Label var også 18 år en gang i tiden, nærmere bestemt fra den ble lansert i 1997 til den fikk tilnavnet “Reserve” i 2013. Etter sigende er Clynelish en bærende maltwhisky i Gold Label, og det har vært spekulert i om økende etterspørsel og mindre lagre av 18+ år gammel whisky fra dette destilleriet var viktige grunner til at aldersbetegnelse ble fjernet. Clynelish skal visstnok fortsatt være en viktig byggekloss, men det er naturlig å tro at det nå er snakk om whisky derfra som er godt under 18 år.

Jeg kan ikke huske å ha smakt den gamle varianten av denne, og har således ikke så stort sammenligningsgrunnlag. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke kommer til å sette himmel og jord i bevegelse for å få prøvd en eldre tapning heller. Enhver whiskyentusiast bør drikke litt blend innimellom all maltwhiskyen, og gjerne litt mer eksklusive varer noen ganger, for å få en følelse av av hva det går ut på. Dette er grunn i seg selv til å prøve denne, Blue Label, Chivas 18 m.fl. Det betyr likevel ikke at jeg er så entusiastisk at jeg drar på jakt etter en mildt overpriset blend fra 6-7 år tilbake. Hverdagen har litt for få timer, og det finnes litt for mange whiskyer som frister mer.

I skrivende stund kan denne whiskyen kjøpes på Vinmonopolet for 600,- (desember 2019).

Presentasjon:
Med fare for å gå litt på tomgang i beskrivelsene av disse Johnnie Walker-flaskene nøyer jeg meg med å si at presentasjonen som vanlig er stilren, lett gjenkjennelig og innholdsmessig en anelse tamt.

Lukt:
Med Blue og ikke minst Platinum Label ganske friskt i minnet er ikke førsteinntrykket her noe annet enn en kraftig skuffelse. Det tar ofte litt tid å omstille seg fra malt til blend, men denne har fått flere sjanser nå, og selv om det lukter grei blend av dette er den på ingen måte det luksusuttrykket den utgir seg for å være. Sitronsaft, brent sukker, Kongen av Danmark-drops, terpentin, overmodne røde epler, lynghonning og litt hvit pepper. Det lukter riktignok mindre dårlig grain av denne enn mange standardblends, men lukten er fortsatt relativt simpel og daff. Med vann kommer det til et lite blaff av klor, physalis og litt malteddik.

Smak:
Ok, så smaken har en ganske fin honningnote, med støtte av ytterligere bivoks, fersk sitron og appelsinskall. Problemet er utviklingen. Det begynner fjærlett, på grensen til utvannet, men med rene og gode smaker. Litt røyk, litt røde epler og litt knekk. Dessverre beveger den seg så ut i et bittert landskap. Bittert smak er ikke en negativ ting i seg selv, men her mangler det balanserende sødme og fyldighet. Vann gjør starten enda mindre engasjerende, men bitterheten i ettersmaken får litt støtte av sødme og preg av lakris og litt kaffe. Munnfølelsen har blitt en anelse voksaktig, noe som taler i whiskyens favør, men så lenge det ikke backes opp av smaken er det grense for hvor mye det hjelper.

Konklusjon:
Det er mulig Clynelish har sin innflytelse på smak og lukt her, men høylandsdestilleriet klarer ikke å bære dette alene. Rett skal være rett, det er på ingen måte en vond whisky dette her, men av alle jeg har smakt tenderer den mer mot Red Label enn noen av de andre, og er således både overpriset og relativt lite imponerende.

70/100

– Rasmus

Johnnie Walkers nettside