Johnnie Walker – Blue Label

Folk kjøper whisky av forskjellige grunner. For min del er ting som smak, lukt og kompleksitet viktigst. For andre er det image som gjelder.

Johnnie Walker – Blue Label

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverDiageo

Noen ganger er det sunt å heve blikket litt, og utforske andre persepsjoner enn sine egne. Som whiskyentusiast banker hjertet litt hardere når det skjenkes en Brora i glasset, en Islay-whisky fra 70-tallet, eller en hvilken som helst Springbank. Denne gangen skal jeg ikke skrive om den typen snobberi. Jeg skal skrive om en annen type snobberi: En whisky som er så eksklusiv at tommelfingerregelen for et godt produkt ikke gjelder lenger. 40 % alkohol? Helt topp! Solide mengder karamellkulør? Kjør på! Ingen aldersbetegnelse? Hva skal man vel med det? 1.500 kroner på polet? Det går fint, så lenge det er Johnnie Walker Blue vi snakker om.

Johnnie Walker Blue Label er eksklusiv. Ikke fordi den er spesielt sjelden eller fordi den holder uovertruffen kvalitet. Den er eksklusiv fordi produsenten har fortalt oss at den er det. Over tid og på mange måter. Ta en titt på denne reklamen for Johnnie Walker generelt eller Blue Label-reklamen ‘The Gentleman’s Wager‘, eller oppfølgeren ‘The Gentleman’s Wager pt. II‘. Glamouren er til å ta og føle på. Dette er altså whiskyen for de som drømmer om å klatre i de sosiale lag, eller de som allerede har gjort det, og har mer penger enn whiskyinteresse. Hvis du har en flaske men ikke føler at dette imaget passer helt for deg – og kanskje du heller ikke føler at whiskyen er helt opp til standard, kan du trygt hive et par isbiter i den eller servere den til gjester. Dette er ikke en dram som må drikkes med andakt, uansett hva produsenten måtte mene.

Presentasjon:
Selvfølgelig er det klasse over presentasjonen. Ihvertfall ved første øyekast. Den stilrene blå flasken med de gullfargede detaljene og naturkork skaper et inntrykk av ekslusivitet. Dette forsterkes ytterligere av at flasken er nummerert. Problemet er bare at med 40 % alkoholvolum og en farge som ser en anelse unaturlig ut, fortsetter ikke dette inntrykket inn i whiskyen, der det virkelig har noe å si.

Lukt:
Til tross for mistroen man som maltwhiskyentusiast lett kan møte denne whiskyen med er førsteinntrykket rett så bra. Som en whisky som har som hovedoppgave å konkurrere med annet brennevin som gjerne omtales med det utbrukte og lite engasjerende uttrykket “smooth” er det overraskende mye røyk og temperament her. Caol Ila-peat med tilhørende maritime noter, overmodne gule epler, brent fudge, Sauternes, sitron, hvit sjokolade, honning og en anelse jordkjeller, sigarettobakk og spearmint. Noen dråper vann vekker fruktene og honningen enda mer til liv, og tilsetter noen fine florale markblomstdufter. Dessverre kommer det også til en litt kjip petroleumsduft i bakgrunnen, samt en anelse overmoden banan.

Smak:
Man kunne selvfølgelig ønsket seg at det beste ved lukten også var det som styrte smaken. Det er dessverre ikke tilfellet. Joda, det er fine noter av nybakte brownies, torvrøyk, salt, hvit pepper, vanilje, epler, gule plommer, appelsinmarmelade, muskatt, melkesjokolade og søt hvitvin. Problemet er at smaken ikke backes opp av nok fylde. Blue Label er i overraskende stor grad styrt av graininnholdet på bekostning av malt. Dette fører til at whiskyen holdes litt nede av enkle preg av raffinert sukker og batterisyre. Ettersmaken er også relativt simplistisk, selv om røyken klarer å holde brukbart tritt med resten. Selv om noen dråper vann ikke akkurat gjør underverker blir whiskyen markant bedre etter litt vann og hvile. Den åpenbare raffinerte sødmen trekker seg tilbake noen hakk, og det kommer til en god håndfull valnøtter og hasselnøtter.

Konklusjon:
Nå som glasset er tomt skjenker jeg meg en liten dram til. Ikke noe eksklusivt denne gangen, bare et lite glass Bunnahabhain 12. Det er helt greit å drømme litt nå og da, men i virkeligheten gjør det seg best med noe som lukter bedre og smaker bedre, og som koster under halvparten av det man må ut med for Johnnie Walker Blue Label. Med respekt å melde: dette er en mer enn anstendig whisky. Den er utvilsomt svært god i blend-segmentet, og jeg har drukket mange maltwhiskyer som også er dårligere. Problemet er at den ikke er verdt hypen, og den er ikke verdt prisen. Ikke er den på nivå med billigere whiskyer i samme serie som Green Label og Platinum Label heller.

78/100

– Rasmus

Johnnie Walkers nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises