Johnnie Walker Platinum Label 18 YO

Hvilke krav og forventninger skal vi egentlig ha til en blended whisky? Mer spesifikt: hva kan vi forvente av en blended whisky som koster det samme som en god maltwhisky? Det mest rettferdige er å vurdere den fra litt forskjellige vinkler. For det første: Blend er ikke malt – det handler mer om balanse, tilgjengelighet og en smak som ikke forstyrrer. En smak som ikke fører til uendelige avsporinger i den gode samtalen. Et uttrykk der whiskyen er en ledsager, ikke et samtaleemne i seg selv. En god blend bør riktignok ha en grad av særpreg, den skal tross alt velges fremfor alternativene, men i bunn og grunn er det enda viktigere at den ikke er støtende på noen måte.  

Johnnie Walker Platinum Label ble lansert i 2013, omtrent rundt den samme tiden som aldersbetegnelsen (også der 18 år) ble strøket fra Gold Label. Forstå logikken den som kan. Nå kan man alltids lure på om Diageo begynte å gå tom for 18+ år gammel Clynelish til blending, som etter sigende var en viktig ingrediens i Gold Label. Med en ny 18 år gammel whisky kan man endre konseptet radikalt – f.eks. bytte ut 18 år gammel Clynelish med 18 år gammel Glen Spey – et destilleri det er mye mindre etterspørsel etter. Uansett ble Johnnie Walker Platinum plassert mellom Gold og Blue Label på oversikten over faste Johnnie Walker-utgivelser. Det er naturlig å vurdere den opp mot disse, men kanskje enda mer opp mot hovedkonkurrenten Chivas Regal 18 – en sammenlignbar whisky både på pris og konsept. Chivas 18 er også en svært god whisky i sin klasse, noe som setter litt ekstra press på denne.

Presentasjon:
Kjølefiltrering og eventuell fargetilsetning er ikke så nøye i blend som denne, men at man ikke har spandert noen få prosentpoeng til med alkohol i den er litt skuffende. Det var dette med å skape potensiale for særegenhet. Hvis man skal si noe mer om det visuelle må det vel være at flasken, i god Johnnie Walker stil, ser svært så tiltalende ut.

Lukt:
Man kan lure på hvor mange gode speysidere som har måttet bøte med livet for denne flasken. Selv om uttrykket er klassisk blend er det en rolig eleganse her, som tyder på at det har vært benyttet god whisky. Skal vi gjette på at de fine sherrynotene, med preg av rosiner, sultanadruer, søt balsamico, valnøtter og roser kommer fra litt tilårskommen Mortlach og Linkwood? At de svake hintene av sitron og kalk kommer fra en god Clynelish? At hagefruktene, spesielt pære og gule epler kommer fra Cragganmore og at den overraskende tydelige maltbasen her er Cardhu? Det blir ren spekulasjon, og det er kanskje heller ikke så nøye. Det er ihvertfall grunn til å tro at disse destilleriene (og flere til) inngår i blandingen. Grainwhiskyen er også merkbar her, med sine klassiske preg av raffinert sukker, men også denne virker å holde en viss kvalitet. Som ventet gjør ikke vann denne whiskyen noen tjenester. Røyken blir nå mer merkbar på lukten, og det kommer til et snev av eplecidereddik og brøddeig – ellers skjer det ikke stort.

Smak:
Hmmm, går det an å være både skuffet og positivt overrasket på en gang? Her skjer det relativt mye – fra den kledelige vanilje- og karamellsødmen, via friske frukter (stikkelsbær, pære, mango, sitron) og gode sherrypreg (fiken og rosiner, men mest av alt valnøtter) til et snev av klassisk Caol Ila-røyk, kull, salt og hvit pepper. Alle disse smakene harmonerer flott, samtidig som de viser seg tydelig frem. Selv grain whiskyen tilfører noe, med sin lette sødme, og sine hint av Corn Flakes og marsipan. Problemet er mangelen på fylde, for alle disse smakene fortjener så mye mer. Tykkere munnfølelse og et mer solid maltfundament hadde virkelig hjulpet. En dråpe vann kan noen ganger gjør munnfølelsen litt mer fyldig, det gjør det i og for seg her, men ikke nok til at det gjør den store forskjellen. På den positive siden nyter whiskyen godt av litt mer røyk, sitron, anis og en liten klype kakaopulver. Jaggu tar ikke malten seg opp et lite hakk også.

Konklusjon:
Kvalitetsmessig er denne på akkurat samme nivå som Chivas Regal 18, noe som gjør det til en svært god blend – selv for en maltwhiskyentusiast. Setter du en flaske av denne på bordet blir jeg (og sikkert mange andre) gladelig sittende og høre på skrønene dine til langt på natt. Du kunne riktignok kjøpt en flaske Lagavulin 16 og litt spekemat for den samme summen, noe som hadde gjort kvelden enda hyggeligere, men Johnnie Walker Platinum Label fremstår likevel ikke som et direkte dårlig kjøp. Særlig hvis du vil ha en whisky som både kan nytes av malthuer og mer tradisjonelle blenddrikkere.

80/100

– Rasmus

Johnnie Walkers nettside