Laphroaig Càirdeas 2010, «Master Edition»

Det er sjelden direkte vondt med 90-talls Laphroaig fra bourbonfat, tappet på fatstyrke. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at denne Càirdeas'en fra 2010 smaker godt.

Laphroaig Càirdeas 2010, «Master Edition»

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum57,3 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLaphroaig
UtgiverLaphroaig

En dedikert Laphroaig-entusiast kan like mye annet, men den kompromissløse røyksmaken, den primale salte sjøsprøyten mot hvitmalte vegger, det komplekse samspillet av dufter man husker fra bestemors medisinskap – en jodflaske med dårlig kork, en gammel pakke plaster, en boks med aspirin som gikk ut på dato før du ble født – skiller de virkelig gode tapningene til dette Islay-destilleriet fra alt annet. Jakten på disse blir stadig vanskeligere, for whisky utvikler seg, og profilen til Laphroaig er (ihvertfall for meg) et av de tydeligste eksemplene på akkurat dette. Selv om den deilige røyken fortsatt er der har mye av det tørre og medisinale forsvunnet.

Det begynner å bli langt mellom disse tapningene, men fremfor å bla opp adskillig mer for høy aldersbetegnelse kan løsningen ligge i litt eldre flasker med lavere aldersbetegnelse. Dette er 11-19 år gammel whisky, tappet på flaske i forbindelse med Fèis Ìle 2010 – altså whisky fra en tid da Laphroaig fortsatt produserte et mindre fruktig destillat. Når det er sagt har denne også rukket å bli svært dyr de fleste steder.

Nok en gang sender jeg en stor takk til Martin, som vel nå ene og alene har æren for minst 16 av de 20 beste Laphroaigene jeg har drukket. 

Presentasjon:
Det er sjelden noe å utsette på presentasjonen til Càirdeas-tapninger, og det er ikke det denne gangen heller. Artig med disse flaskene som kom før alle forbudene mot forskjellige typer informasjonsdeling, som faktisk oppgir aldersspennet fra eldste til yngste innholdsandel.

Lukt:
Aaaah… om ikke direkte old-school, er det veldig lite som minner om eple- og pæretrøkket i moderne tapninger her. Det umiddelbart mest overraskende er den nærmest Ardbeg-aktige sitronen, det og den nesten sure røyklukten på malten. Og begge deler lukter fortreffelig. Legg til store mengder kamfer, sharonfrukt, Nidar julemarsipan, After Eight, jod, gammelt båtnaust, fersk anis, vanilje og et lite St. Hansbål i fjæra. Vann gjør både peppermynten og vaniljen mer markant. Brente kastanjer, mango chutney og brent hamp.

Smak:
Røyken er anslagsgivende og markant i smaken, før de maritime og mildt fruktige pregene kommer til. Røkt kamskjell, sitronskall, sitronsaft, brennende drivved, vaniljekrem, epleskall og en deilig trekrydret note (i retning av, men ikke helt, sandeltre). Smaken går primært gjennom tre faser: 1. Røyk, 2. Vanilje, jod, hamp, tang og tare, 3. Syrlige frukter og eik. Munnfølelsen er både frisk og oljete, med godt tilpasset alkohol. Med vann kommer det til tørr sagflis, malteddik, furunål og peppermynte. Kombinasjonen av vanilje, røyk og sitrus blir enda bedre. Dessverre tar etterhvert vaniljen litt mye overhånd, men for en god vaniljesmak da… 

Konklusjon:
Pussig nok er de gode fatene fra Maker’s Mark noe av det som hindrer denne fra å nå helt opp: Vaniljesmaken er nydelig, men det er litt for mye av den på bekostning av noe som etter alt å dømme er et ganske så tørt og pent Laphroaig-destillat (altså fra tiden før ting ble for fruktig). En herlig whisky alle røykentusiaster egentlig bør prøve, men når det kommer til Càirdeas-tapninger skulle det bli enda bedre to år senere, med 2012-tapningen “Origin”. Når det er sagt: denne er også j****g god.

85/100

– Rasmus

Laphroaigs nettside