Yamazaki 12YO

Før hypen føltes dette som en ganske ordinær whisky. En slags bunnlinje for japansk whisky – ikke ulikt 12-åringen til søsterdestilleriet Hakushu, eller 10-åringen til konkurrerende Miyagikyo. Anstendig hverdagswhisky, med sin grad av særpreg, men ikke nødvendigvis noe mer enn konkurrerende skotter som Dalwhinnie 15, Oban 14 eller Glengoyne 10. Så este plutselig den japanske whiskyboblen til uante dimensjoner. Plutselig var det ikke bare Karuizawa, Hanyu, 18+ år gammel Yamazaki og 20 år gammel Yoichi som berørte smertepunktet på pris – folk gikk mann av huse for å skaffe seg Yamazaki og Hakushu 12, og var villige til å betale alt for mye for det. Og sånn er det fortsatt. Flasker som denne kan gå for godt over tusenlappen. Det er den ikke verdt.

Jeg har drukket denne whiskyen mange ganger før, så det er ikke så mye spenning knyttet til hva som er i glasset. Samtidig er det noen år siden sist – ihverfall i en helt klinisk setting. Det jeg først og fremst er spent på er om den betydelig reduserte andelen japansk standardwhisky blant hverdagsdrammene påvirker hvordan denne føles i 2022. Er det noe unik her som plutselig vil skape et savn, et savn som trumfer de forsøksvis objektive vurderingen av hvor interessante dråper dette er?

Før lukting og smaking sender jeg en takk til Hamar og tidligere medskribent her på bloggen, Anders, for hans donasjon av denne drammen. Jeg har en flaske stående selv også, men tiden for å åpne (eller selge) den har ikke kommet helt ennå.

Lukt:
Friskt og sommerlig. Valnøtter, syriner, hjultreblader, manukahonning, pærer og grønne druer. Tydeligere maltlukt enn jeg husker – noe som sammen med alt det friske får whiskyen til å føles yngre enn sine 12 år. Ikke umoden, men ungdommelig. Kirsebærstein, svidd eikespon, appelsinmarmelade, mild vanilje og litt malteddik. Med vann blir lukten mykere – havre, quinoa, tapioka, samt litt bitter humle. 

Smak:
Rolig og ganske maltdrevet anslag. Custard, smørkaramell, romanosalat, sitronskall og halvtørr riesling. Det snerper med andre ord litt i munnen når man drikker denne, men ikke nok til at det er ubehagelig. Brente kastanjer, valnøtter og pærer (som på lukten), After Eight og sitronmelisse. Selv om dette er single malt tvers igjennom kommer det også til ørsmå hint av mais og rug. Munnfølelsen er først mildt oljete, før den tørker litt inn mot ettersmaken. Smaken blir både hakket syrligere og maltdrevet med vann. Hibiscus, havregrøt, korianderfrø og sort pepper.

Konklusjon:
Nostalgifaktoren er her, sammen med savnet etter hyggelig priset kvalitetswhisky fra Japan. Hvis jeg skulle gjort en av fortidens klassikere tilgjengelig til en akseptabel pris ville likevel ikke Yamazaki 12 nådd topp 10 på listen en gang. Til det er den ikke spennende nok, og det finnes rett og slett bedre alternativer der ute. Samtidig er denne god nok til at man burde kjøpt en flaske til mens den fortsatt var billig. Da kunne man i det minste solgt en av dem og drukket den andre, istedenfor å lure på hva man skal gjøre med den ene man har.

78/100

– Rasmus

Yamazakis nettside