Forty Creek Copper Pot
Jeg har ikke likt noen av de andre whiskyene jeg har smakt fra Forty Creek noe særlig, men kanskje denne er bedre? (Spoiler altert: den er verre).
Nosinginfo
| Type | Blend |
| Alkoholvolum | 43 % |
| Land | Canada |
| Destilleri | Forty Creek |
| Utgiver | Forty Creek |
Noen destillerier får på mystisk vis flere sjanser til å overbevise enn de faktisk fortjener. Noen ganger fordi man får whisky derfra gratis. Andre ganger fordi de kommer fra et land man sjelden anmelder noe fra. Copper Pot fra kanadiske Forty Creek krysser av på begge disse punktene. De to foregående whiskyene jeg har smakt derfra var henholdsvis medioker, men drikkelig (Double Barrel Reserve), og direkte fæl (Premium Barrel Select). Til tross for at Copper Pot har et mindre fancy navn og derfor høyst sannsynlig er et enda svakere produkt, tilnærmer jeg meg den med de forsiktige forventningene man bør ha. En gang i tiden hadde whisky fra Canada en veldig høy standing. Det skal sies at dette var under forbudstiden, da whiskyproduksjonen i U.S.A. var marginal, og import fra Europa var vanskelig. Kanadisk whisky var derfor noe av det beste man kunne oppdrive i en tid da det var vanskelig å få tak i whisk(e)y fra Kentucky, Skottland, Irland, Japan… så… eh… fint for Canada?
Lukt:
Faen heller, Canada. Dere har hatt over 200 år på å mestre whiskykunsten, og resultatet er fortsatt helt jævlig: Hjemmebrent med karamellsaus og sure sokker. Grusomt. Verdens verste rødvin (den du får kjøpt på juice-box i sydligere strøk), kål, dårlig akevitt, minkolje, sitronpepper, svisker, billigkaffe, brent rosmarin og vått lær. Dette minner mistenkelig om Cú Dhub, og det er en whisky som ikke klarer å ta seg selv alvorlig en gang. Med en skvett vann skjønner man hvordan dette kan selge i Canada: Her var det mye lønnesirup! På toppen av all misæren altså.
Smak:
Ok, så smaken er ikke fullt så vemmelig som lukten, men det er fortsatt ikke noe å skryte av. Det blir som å si at Báijiǔ smaker bedre enn Surströmming – det er sant, men ikke et argument for å teste noen av delene. Skitne kobbermynter, smult, råtten sitron, melis, gammelt avispapir, Tonic Water, Angostura Bitters, kald Irish Coffee, malurt og litt vanilje. Etter å ha tilsatt to dråper vann innser jeg at jeg ikke burde ha tilsatt to dråper vann. Vondt blir verre. Nok er nok. Takk for meg.
Konklusjon:
Sorry, Forty Creek, men dette var skikkelig dritt. Selvsagt kan kanadisk whisky være bedre enn dette, men her finner vi et klassisk eksempel på hva dette landet tradisjonelt har hatt å by på, og det er faenmeg helt utrolig at de har fått lov til å fortsette.
24/100
– Rasmus