Cú Dhub

For ca ti år siden prøvde Mannochmore-destilleriet å ødelegge skotsk brennevin med Loch Dhu. Det var nok ikke planen deres, men både konseptet og whiskyen var så hemningsløst begredelig at de nesten klarte det likevel. Det uttalte poenget med Loch Dhu (et navn som betyr ‘Sort innsjø’) var å tilby folket en så mørk whisky som mulig, en whisky som var tilnærmet svart. Dette hadde sannsynligvis vært en dårlig idé, selv hvis de hadde gjort det på gamlemåten, i.e. plukket ut noen sherryfat som hadde satt uvanlig mye farge på whiskyen. En dårlig idé fordi farge overhode ikke har noe med smak og lukt å gjøre, og derfor er en elendig rettesnor for hvordan en whisky komponeres. Det finnes imidlertid en enda mer håpløs måte å gjøre det på: Man kan stappe en ung whisky (10 år i Loch Dhus tilfelle) så full av E150a-karamellfarge at det gjør fysisk vondt å se på drammen for fans av craft whisky.

Som om NASA skulle hentet inspirasjon fra Challenger-romfergen eller Color Line skulle basert sin nyeste ferge på Titanics banebrytende design, har tullingene hos Speyside Distillery vekket karamellikøren… jeg mener whiskyen Loch Dhu fra de døde med Cú Dhub (gælisk for ‘Sort hund’). Vel, det er mulig den fulle skylden ikke ligger hos destilleriet, all den tid det er det danske selskapet Mac Y A/S som gir den ut. Flere kilder refererer også til whiskyen som en offisiell tapning, så man kan jo lure. Uansett begynner det å bygge seg opp et mønster her: Først hadde vi den gebrekkelige drammen Drumguish, som også kom fra dette destilleriet, og som beleilig nok også gis ut av et annet selskap. Nå denne. Kan hende er hovedproblemet til destilleriet mangel på kontroll over hva whiskyen brukes til, kan hende er de for dårlige til å skjule at det er deres whisky som går inn i disse grelle produktene. På den annen side regner jeg med at de fleste som har smakt ung whisky fra Speyside Distillery vil være enige med meg i at det ikke akkurat er en fest å drikke. Før jeg går i gang med smaking og lukting (som jeg allerede har utsatt en god stund gjennom å skrive denne lange introen), kan det være greit å nevne at produsenten har skrevet en vrøvlete historie for å promotere Cú Dhub. De som har lyst kan lese den selv. Den fortjener ihvertfall ikke å gjengis her.

Presentasjon:
Eh, den er mørk. Ikke helt svart, men omtrent som Cola. Hurra! Produsenten har fått til det de ville. Fargen og konseptet er såpass provoserende at jeg ikke en gang gidder å irritere meg over 40 % alkohol. Vedhenget kan beskrives som et eller annet sted mellom whisky og karamellsaus. Det er ikke så nøye hvor på skalaen.

Lukt:
Okay, i motsetning til Drumguish får man ikke en umiddelbar trang til å kaste glasset og flasken ut gjennom vinduet. I hvert fall ikke helt med en gang. Vodka, sviskejuice, eplecidereddik, neglelakkfjerner, muggen appelsin og jobbkaffe (Cirkel-kaffe som har svidd og karamellisert seg i bunnen av Moccamasteren, siden noen sist tok på seg jobben med å vaske den en gang i fjor). Selvfølgelig lukter det karamell også, i tilfelle noen lurte. Mørk karamell i retning av knekk. Vann gjør egentlig bare den kjipe vodkalukten enda tydligere, legger til litt billig parfyme og et ørlite hint av marsipan.

Smak:
Hva i helsikke skal dette her forestille? Førsteinntrykket er en slags blanding av Baileys, vodka og grapefruktjuice. Bittert, men samtidig søtt og emment. Til tross for at det smaker ungt er det tilnærmet umulig å finne antydninger til maltsmak her, noe som i hvert fall kunne gjort opplevelsen litt mer spennende. Brent plastikk, kandissukker, umoden pære, Green Viking Sanitærbark og pepperrot. Med vann utsettes det bitre til litt lengre ut i smaken, med hint av ruccolasalat og rognebær. Samtidig blir sødmen mildt kvalmende, og får følge av et lite hint Freia sjokoladesaus, hvit pepper og ingefær. Kvalmen stiger jo flere slurker man tar.

Konklusjon:
Nei takk! Hvis man skal si noe positivt om Cú Dhub må det være at den smaker bedre enn Drumguish. Det er ikke akkurat en bragd i seg selv. Når man legger til at det som gjør dette marginalt bedre er smaker som vanskelig assosieres med whisky, og som man heller forventer av et Absolut Vodka-produkt er egentlig fadesen komplett. For all del: hvis du synes mørk whisky er kult og du ikke er opptatt av ting som smak, lukt og kvalitet skal du selvfølgelig ha denne. For min del heller jeg resten av glasset i vasken, nå som jeg har fått et tydelig nok inntrykk av den til å skrive noen ord om den. Æsj!

23/100

– Rasmus

Cú Dhubs nettside