Ardbeg 5 YO Wee Beastie

Er dette egentlig en whisky man bør kjøpe? 5 år gammel Ardbeg som ikke er så voldsomt mye billigere enn den udødelige tiåringen. Det er ikke en gang et begrenset slipp eller en finurlig single cask fra en uavhengig tapper. Dette er fem år gammel Ardbeg, lagret på en blanding av bourbontønner og sherryfat, og tappet på anstendige 47,4 %. Selv om dette på ingen måte høres som en whisky som kan konkurrere med uttrykk som Uigeadail, Corryvreckan, Airigh Nam Beist, Renaissance, eller en gang den vanlige tiåringen, har den to ting gående for seg: Den er helt åpen og ærlig om hva den er (5 år, ikke NAS) og prisen er lav nok til at de fleste kan ta seg råd til en flaske.

Det er viden kjent at røyksmak ofte dempes over tid, at oksidasjon og kontakt med eik kan temme eksplosiv whisky. Av den grunn får ofte ung røykwhisky et lite fortrinn sammenlignet med tilsvarende saker uten røyk. Ihvertfall for de av oss som setter pris på en whisky som er litt svidd i kantene. Det i seg selv gjør Wee Beastie til en interessant whisky å smake. Det finnes riktignok en grense for hvor kort lagringen bør være, noe jeg tror alle som har smakt råspriten til destillerier som Ardbeg, Lagavulin og Talisker kan skrive under på. La oss håpe fem år er nok.

Wee Beastie kan kjøpes på Vinmonopolet for 550,- (Januar 2022). Ja, også må jeg sende en takk til Martin som for anledningen ikke bare spanderte en dram, men en flaske av herligheten.

Lukt:
Banalt, rett frem, unyansert, ungt, røft og røykfylt. Førsteinntrykket er akkurat som forventet av en fem år gammel Ardbeg. Man leter ikke etter finesse med en slik whisky, spørsmålet er bare om den er god nok, om den bærer den ungdommelige røyken på en skikkelig måte. Masse, masse fyldig Ardbeg-røyk (uten at røyken føles ekstrem), Dijon-sennep, sennepsfrø, sitron, tørket timian, spisskummen, østers, salsa (wtf?), tuja, rognebær og våt sigar. Vitalt og ekstremt. Vann får ikke lukten til å utvikle seg så mye, men balansen blir bedre. Hint av pasjonsfrukt, røkelse og røsslyng.

Smak:
Kraftig arrival, med masse sigarrøyk, torvrøyk, bråtebrann, brennende drivved i fjæra. En god del røyk altså, men selv om den er bærende i smaken er den heller ikke her spesielt ekstrem. Den blir også myket opp av vanilje og Ardbegs signaturpreg av fersk sitron. Munnfølelsen er oppsiktsvekkende fyldig mtp den unge alderen (det å tappe en slik whisky på 47,4 % var ikke en dårlig idé). Korianderfrø, Chablis, plommestein, grove rundstykker, bacon og et hint av pære. Kombinasjonen av røyk og syrlighet som kommer med noen dråper vann er deilig ukomplisert og banal. Mye pære nå, litt fudge, litt hamp og et hint av lutefisk med fullt tilbehør.

Konklusjon:
Hvis dette hadde vært den eneste whiskyen i skapet hadde jeg gått lei ganske fort. Som en motpol mot det legendariske, det behagelige, det påtatt komplekse, det regelrett glætte og det totalt forglemmelige funker denne eksepsjonelt godt. Masse temperament og egenart, til en hyggelig pris. 10-åringen er selvsagt bedre, men liker du den ene bør du sannsynligvis ha den andre også.

81/100

– Rasmus

Ardbegs nettside